I en liten dalside midt i Himalaya

Ligger Mc Leod Ganj.
Husene ligger tett i tett nedover fjellsia mot en liten hage i bunnen av dalen. Langhaara aper loeper rundt i mellom husa, og pappegoeyer og oerner kretser over oss. Fra hustak og grantraer henger boenneflagg og vaier i vinden. Og imellom fjelltoppene av dalsida ser man snoekledde tinder stikke opp og gnistre i sola. For oeyeblikket er dette himmelrike paa jord ogsaa bebodd av to underfundige fredskorpsere og den enes bror Staale. Etter to hyggelige doegn paa tog, en ettermiddag i hovedstaden, og en noe strabasios og kald natt paa skranglebuss kom dette snedige reisefoelget paa tre hutrende fram til selveste sentrumet for Tibets exilregjering. Naar vi kom fram hit i gaar morges var det kalt som en ekte hoestdag. Sola skinte fra skyfri himmel og den varma i trynet men fortsatt var det godt aa pakke ut aa finne ullgenser og skjerf og tjukke sokker. Det foeles som den mest fantastiske ting i verden aa vandre inn i de trange gatene fult opp av smaa boder som selger tibetansk haandtverk, buddismunkene som rusler rundt og er vakre og Tibetanere som rusler rundt og er minst like vakre. For foerste gang siden jeg kom til India har jeg kommet til en plass som er rolig og tilbakelent, og naar vi sitter paa verandaen til hotellet vaart hoerer vi ikke stort mer en fugler og smaaprating fra de som bor i husa rundt oss. Stoyen fra de faa bilene og Rickshawene som finns naar ikke fram til oss. Maaltidene spises paa terassen til smaa kafeer med utsikt over byen og himalaya, kanskje kommer noen av apene og toeyser litt og proever seg paa aa ta resten av frokosten vaar.
Jeg har allerede begynt aa planlagt aa flytte hit, kjoepe meg et hus i dalsida med peis og terasse, lese, drikke vin og te og kanskje ha en hund. Og kanskje tilogmed mann og barn. Faar se paa det, saant kommer jo i andre rekke naar man har funnet himmelrike paa jord.
Og disse budhistmunkene er jo tross alt ikke til aa gifte seg med.