god morron Bengalooru!

I gaar var en merkedag her i Karnataka. Ikke bare feiret staten 50-aarsjubileum, men fulgte ogsaa i Kolkata, Mumbai og Chennais fotspor og endret navn fra Bangalore til det gamle navnet, Benaglooru. Da engelskmennene kom til India endret de mange stedsnavn fordi de var saa "vanskelige" aa uttale. Men som vi alle vet; spraak er makt, og ved aa gaa tilbake til de lokale spraakenes navn paa byene markerer inderne hvor viktig deres gamle kultur og spraak fra foer kolonitiden er.
Naar det er sagt er det stor status aa snakke engelsk, og indiske spraak blir som mange andre trua av imperialismens klamme grep (riv ned gjerdene!). Den bevisstheten vi har i Norge og mange andre land om aa proeve aa lage alternativer paa vaart eget spraak er ikke saa sterk her, noe som vises i at det for eksempel ikke finnes noe ord for blant annet buss, tog og bil i indiske spraak fordi disse tinga kom etter at engelsken og engelskmenna kom. Ogsaa der det finnes alternativer paa kanndaa sniker de engelske orda seg inn, noe som gjoer at vi forstaar urovekkende mye av rickshawpruting og restaurantbestilling. (Petter Schjerven og spraakraadet, hvor er dere?)
Paa grunn av at India har saa utrolig mange spraak er det fort engelsk som blir spraaket folk samler seg rundt, noe som gaar paa bekostning av baade lokale spraak og Hindi, som faktisk er nasjonalspraaket her. Paa landsbygda og generelt i den offentllige skolen er engelskundervisninga veldig daarlig, og dermed er det bare de med stoerst ressurser som faar mulighet til aa laere seg engelsk. Det er med paa aa vedlikeholde den store forskjellen som er mellom fattig og rik. Det er vanskelig, for paa en maate vil en at de fattige skal faa muligheten til aa laere seg engelsk og faa vaere med i samfunnet paa den maaten, men samtidig ser vi viktigheten i aa holde paa eget spraak og den delen av kulturen det foerer med seg.
Naar det er sagt gjoer jo engelsken livet ganske mye enklere for oss, naar vi svetter over kannada-glosene. Oppi alle kulturelle forskjeller er det godt aa ha muligheten til aa forstaa og gjoere seg forstaatt naar vi er i byen, og det aa kunne uttrykke seg gjoer at hverdagen blir litt mer problemfri. Naar vi er paa landsbygda klarer vi oss greit med hjelp fra de i CSA som snakker engelsk, godt humoer, kroppsspraak og vaare stakkarslige kannadaforsoek.
Selv merker vi kolonitidens sorte doenninger gjennom en klasse svensker som paavirker vaart vakre norsk med sin akk saa festlige skaanedialekt som vi ikke klarer aa dy oss for aa "snakke". Vi har foelelsen av at vi kanskje synes det er hakket mer festlig enn det de gjoer. Sann kan det gaa.

Det e slut. Det e faerdigt!