Som stjerneskudd paa jorden (eller morild paa Sundsand)
Vi har sett ildfluer i Hoskote!
Men naa er vi nok engang tilbake i hjembyen Bangalore. Vi befinner oss paa en internettkafe som er en nyfunnet perle av en plass med anstendig svart kaffe og milkshake i barneskole-hjemmelaga stil. Til vaar store glede befinner den seg bare et feminutts gange fra leiligheten.
Vaart andre opphold paa landsbygda ble avvikla med stor suksess. Opplevelsen av aa bo sammen med 55 preste/nonnestudenter var kanskje noe overveldende, og vi har hatt mang en spennende og til tider frustrerende diskusjon om religiost syn og generelle verdier. Her i India er religion en stor del av identiteten din og alle tilhoerer en religion selv om det ikke alltid trenger aa bety at de er veldig personlig troende. Det gjoer at det ikke alltid er like lett aa forklare hvordan vi selv ikke tror paa noen gud eller er kristne naar norge er et kristent land, og som oftest blir vi moett med vantro naar dette temaet kommer opp. Som det naturlig nok gjoer rett som det er hos en gjeng teologistudenter. For prestestudenter som har studert baade filosofi og teologi er ateisme et kjent begrep men fortsatt er India et land der religion er en stor del av hverdagen og da serlig for noen som tror saa sterkt at de vier resten av livet sitt for aa forkynne sin tro (katolske prester lever livet sitt i soelibat). Saa baade vi og de fikk nye tanker om livssyn og hva det vil si aa vaere troende ilopet av turen.
Ellers er prestestudentene en gla gjeng som tar godt imot nye venner, til tross for hedensk livssyn. Noe som gjorde turen ekstra festlig var at ene nonna het Shibby (for de som har sett "dude, wheres my car?"), og aa hoere en gjeng prestestudenter som roper "Shibby, Shibby, Shibby" er en stor utfordring for fra foer ganske fnisete norske jenter.
Men spoek til side.
Aa komme til Hoskote er paa mange maater veldig fint, fordi vi moeter en helt annen del av det indiske samfunnet enn det vi ser i Bangalore. Samtidig er det utrolig utfordrende fordi denne virkeligheten er veldig hard for de som faktisk lever i den og jobber hardt for aa kunne forbli boende i sine egne landsbyer og holde paa tradisjonene sine. Naar vi kom til Bangalore for sju uker sia var det slutten paa monsunen. Problemet i aar er at det har vaert en veldig daarlig regntid, noe som i foerste omgang gjoer det nesten umulig aa faa dyrka noe og som i andre omgang vil si at folk ikke har tilgang til vann til daglig bruk i sine egne broenner, og maa gaa mange kilometer til en nabolandsby som i det minste har litt. Dette paavirker baade de som ikke eier noe og de som vanligvis ville greid seg paa den jorda de eier. Noe av grunnen til at folk i dette omraadet er saa avhengig av en god regntid er at grunnvannet er svaert lavt, saa de har ikke det aa falle tilbake paa naar naturkreftene slaar seg vrange.
Dette er en av grunnene til at storbyene i India vokser og vokser og at man kan finne en av Asias stoerste slumomraader et kvarters gange fra der vi sitter naa. Men de vi moeter i Hoskote velger aa bli der til tross for det harde livet og vil forbli boender fordi det er en saa stor del av deres tradisjoner og historie. Og haapet er at det arbeidet CSA og lignende organisasjoner gjoer med selvhjelpsgrupper og andre tiltak gjoer boendene sterkere og bremser urbaniseringen.
Nok store tanker fra vaar side.
Naa gleder vi oss til noen dager fri grunnet hindustisk festival, Diwali, etter noen svaert travle uker og aa faa lada opp til November som nok blir den mest hektiske maaneden saa langt. Livet i storbyen gaar sin vante gang og vi koser oss med broedbaking, lost (hver torsdag), yoga, besoek fra Skaane (Svensk klasse som skal vaere i CSA i tre uker, vi har funnet ut at Skaane er Sveriges svar paa Arendal, allright!), lesing av diverse indiske forfattere og et kafeebesoek i ny og ne. Begynner til og med aa bli saa hjemme her at det aa krysse veien er blitt et kakestykke. Blir fortsatt veldig gla naar vi ser et trafikkpoliti, men det er mest grunnet den hvite cowboyhatten som er en del av uniformen. Har opptil flere ganger observert indere som er reddere for aa gaa over veien enn oss (ja Henrik, vi er blitt like harde som deg).
Haaper alle har det fint og har reflekser som en puma og smidighet som en kobra.
Men naa er vi nok engang tilbake i hjembyen Bangalore. Vi befinner oss paa en internettkafe som er en nyfunnet perle av en plass med anstendig svart kaffe og milkshake i barneskole-hjemmelaga stil. Til vaar store glede befinner den seg bare et feminutts gange fra leiligheten.
Vaart andre opphold paa landsbygda ble avvikla med stor suksess. Opplevelsen av aa bo sammen med 55 preste/nonnestudenter var kanskje noe overveldende, og vi har hatt mang en spennende og til tider frustrerende diskusjon om religiost syn og generelle verdier. Her i India er religion en stor del av identiteten din og alle tilhoerer en religion selv om det ikke alltid trenger aa bety at de er veldig personlig troende. Det gjoer at det ikke alltid er like lett aa forklare hvordan vi selv ikke tror paa noen gud eller er kristne naar norge er et kristent land, og som oftest blir vi moett med vantro naar dette temaet kommer opp. Som det naturlig nok gjoer rett som det er hos en gjeng teologistudenter. For prestestudenter som har studert baade filosofi og teologi er ateisme et kjent begrep men fortsatt er India et land der religion er en stor del av hverdagen og da serlig for noen som tror saa sterkt at de vier resten av livet sitt for aa forkynne sin tro (katolske prester lever livet sitt i soelibat). Saa baade vi og de fikk nye tanker om livssyn og hva det vil si aa vaere troende ilopet av turen.
Ellers er prestestudentene en gla gjeng som tar godt imot nye venner, til tross for hedensk livssyn. Noe som gjorde turen ekstra festlig var at ene nonna het Shibby (for de som har sett "dude, wheres my car?"), og aa hoere en gjeng prestestudenter som roper "Shibby, Shibby, Shibby" er en stor utfordring for fra foer ganske fnisete norske jenter.
Men spoek til side.
Aa komme til Hoskote er paa mange maater veldig fint, fordi vi moeter en helt annen del av det indiske samfunnet enn det vi ser i Bangalore. Samtidig er det utrolig utfordrende fordi denne virkeligheten er veldig hard for de som faktisk lever i den og jobber hardt for aa kunne forbli boende i sine egne landsbyer og holde paa tradisjonene sine. Naar vi kom til Bangalore for sju uker sia var det slutten paa monsunen. Problemet i aar er at det har vaert en veldig daarlig regntid, noe som i foerste omgang gjoer det nesten umulig aa faa dyrka noe og som i andre omgang vil si at folk ikke har tilgang til vann til daglig bruk i sine egne broenner, og maa gaa mange kilometer til en nabolandsby som i det minste har litt. Dette paavirker baade de som ikke eier noe og de som vanligvis ville greid seg paa den jorda de eier. Noe av grunnen til at folk i dette omraadet er saa avhengig av en god regntid er at grunnvannet er svaert lavt, saa de har ikke det aa falle tilbake paa naar naturkreftene slaar seg vrange.
Dette er en av grunnene til at storbyene i India vokser og vokser og at man kan finne en av Asias stoerste slumomraader et kvarters gange fra der vi sitter naa. Men de vi moeter i Hoskote velger aa bli der til tross for det harde livet og vil forbli boender fordi det er en saa stor del av deres tradisjoner og historie. Og haapet er at det arbeidet CSA og lignende organisasjoner gjoer med selvhjelpsgrupper og andre tiltak gjoer boendene sterkere og bremser urbaniseringen.
Nok store tanker fra vaar side.
Naa gleder vi oss til noen dager fri grunnet hindustisk festival, Diwali, etter noen svaert travle uker og aa faa lada opp til November som nok blir den mest hektiske maaneden saa langt. Livet i storbyen gaar sin vante gang og vi koser oss med broedbaking, lost (hver torsdag), yoga, besoek fra Skaane (Svensk klasse som skal vaere i CSA i tre uker, vi har funnet ut at Skaane er Sveriges svar paa Arendal, allright!), lesing av diverse indiske forfattere og et kafeebesoek i ny og ne. Begynner til og med aa bli saa hjemme her at det aa krysse veien er blitt et kakestykke. Blir fortsatt veldig gla naar vi ser et trafikkpoliti, men det er mest grunnet den hvite cowboyhatten som er en del av uniformen. Har opptil flere ganger observert indere som er reddere for aa gaa over veien enn oss (ja Henrik, vi er blitt like harde som deg).
Haaper alle har det fint og har reflekser som en puma og smidighet som en kobra.
posted by spirer at 4:35 AM
1 Comments:
hehe, Shibby!
Ti
Post a Comment
<< Home