kos masse (som vaar kjaere jai alltid sier)!

Livet vaart er saa innholdsrikt at det er paa hoey tid med en oppdatering igjen.
La oss starte paa leilighetsfronten. Vi bor naa alene helt alene i leilighet #331 Det vil si at Miriam har dratt hjem etter sin maaned med laererpraksis her, kakerlakkene har insett at slaget for denne gang er tapt og at Knut sovnet paa mystisk vis inn i sitt hjem under kjoekkenvasken (maatte han hvile i fred). Vi mistenker kriminelle handlinger, da halen satt fast mellom skapdoera og skapet, men ingen skyldige har til naa meldt seg.
Ellers fungerer det meste som det skal, med unntak av en oversvommelse som vi vaaknet til paa fredag morgen. Roerlegger er bestilt, og vi proever aa holde forventingene lave (tid er et noe annet begrep her enn det vi er vant til) men haaper paa en punktlig herremann.
Forrige onsdag hadde vaar ekssamboer Miriam bursdag, og som de selvoppofrende fredskorpserne vi er, bestemte vi oss for aa lage et selskap med gele og eplekake og venner og stas. Vi velger aa se paa hele kalaset som en suksess, der bursdagssangen bla avsunget paa opptil fem spraak (for en kulturutveksiling!). Som enhver vellykka fest, hadde ogsaa vaar innslag av kjoekkengjeng, roykegruppe, politiske diskusjoner som varte til langt paa natt, og folk som laa over paa stuegolvet (og i den fantastiske senga vi har flytta inn i stua og bruker som sofa) fordi det var for seint aa komme seg hjem. Alt i alt er vi fornoyde med vaar aller foerste fest i egen leilighet.
Paa grunn av den tidligere nevnte kjedelige hendelsen med vannet paa fredag, bestemte de loesniingsorienterte, positive og magisk vakre fredskorpserne, som dere etterhvert kjenner saa godt, seg for aa pakke skreppa og begi seg ut paa landeveien, eller rettere sagt togskinnene. Helles foerste moete med indiske tog ble for det meste sovet bort, da vi reiste med nattoget. Men hun var fortsatt relativt oppspilt, baade foer og etter, og alle var enige om at det hadde vaert en fin togtur, selv om helle var litt redd for aa rulle ut av overkoya. Loerdag morgen ankom vi Hampi, som var ofattbart mysigt, om vi skal sitere to svenske jenter vi moette paa fredag formiddag. Og det skal vi jo. Hampi er en gammel vakker ruinby der apene og kuene kapper med backpackerne om aa kose seg mest i sola og de eldgamle helligdommene. Byen er fri fra storbyens larm og staak, og atmosfaeren er til aa ta og foele paa. (Helle tenker paa Tikal.)
Spesielt fint er det aa foele paa den fra en gammel leid moped som vi krusa rundt paa fra tempelruin til tempelruin i omraadet rundt selve byen. Vi var som Che Guevara da vaart halvlange blonde haar boelget i vinden den store farten skapte paa de aapne strekingene der vi gasset paa for aa kjoere forbi diverse ekle menn som floertet med oss fra sine mopeder.
(For dere som sitter der hjemme og tenker at Helle har jo ikke lappen, og Brita har aldri kjoert en moped foer i hele sitt liv, og kanskje har hjertet et stykke opp i halsen naa, kan vi forsikre dere om at alt gikk bra etter at Brita var veldig naere paa aa kjoere ned en liten tobakksbod paa hjul paa vei inn i en vegg foerste gang hun satte seg paa vidunderet. Men er man fra Aarnes saa er man fra Aarnes, og tingen hadde jo ikke gir. Saa hvis vi ser bort fra et par litt for naere doeden opplevelser skyldt glemt venstrekjoering, en litt for hard bakketopp der vi maatte dytte de siste metrene (sammenlign gjerne med en viss Ford Escort hjemme, de som har hatt gleden av aa oppleve den) og at sykkelen var skummelt tom for bensin da vi kom tilbake til byen igjen gikk alt straalende.)
Ellers var Hampi sjukt varmt, og vi brukte mye av dagene paa aa slappe av paa diverse koselig kafeer og restauranter med bok og fine folk aa se paa. Soendag dro vi hjem, og Helles andre moete med indisk tog var ogsaa Britas foerste moete med foerste klasse paa indisk tog, da billettene vaare ble magisk oppgradert til foerste klasse med aircondition. (Kjaere vene, vi fikk egne puter og laken!)
Her hjemme i Bangalore er vi gang med hverdag. Vi har Kannadatimer der vi laerer aa uttale l'er og d'er paa nytt og proever aa forstaa dette spraaket som ikke har et eneste likhetstrekk med norsk, saa vidt vi kan se. Vi har ogsaa heimkunnskap om dagen, og laerer oss aa bli like gode indiske husmoedre som norske (se: husvask, broedbaking og skadedyrbekjempelse) der vi staar og svetter over de dampende kjelene med spennende krydder og eksotiske dufter.
Paa yogafronten gaar det ogsaa framover, og vi driver for tida og laerer solhilsen og brekker og boyer paa oss mens staden vaknar til liv i takt med ekornene som hopper fra trekrone til trerkrone.
Helle insisterer her paa aa nevne at vi har sett en inder som er helt lik Aage (Aleksandersen, for de stakkars uvitende sjeler som ikke er fra trondelag eller har saa flaks at de er stuck i india med en). Vi snakker Aagebriller og Aagebart. Eneste som mangla var fire pils og en pizza. Et verkandes saar og atn villa dans med mae. Brita foeler naa det er paa sin plass aa nevne at vi ogsaa har set en inder som ligna paa en blanding av Devendra Banhart og Thomas Dybdahl. Helle mener at det ikke kan sammenlignes. Det er Brita forsaavidt enig i.
Nok om det.
Vi takker bisser og andre sundboere for en hyggelig samtale i gaar! u made our day, som dei seier her nei. Vi gikk og smilte og kniste i timesvis.
Neste oppdatering kommer nok etter at vi hat vaert i hoskote med en gjeng prestestudenter. Er vi nyfrelste mon tro? Kanskje er det materiale for nye tegneserier? Er denne gjengen like gode paa mimeleker? Kommer vi hjem med like mye roed jord mellom taerne denne gangen? Og kommer jojoen tilbake i aar? Vent i spenning.
Ha det fortreffelig med lapskaus og kjoettkaker og sodd og brunost og leverpostei og norvegia og max havelaarkaffe og melkesjokolade og fiskeboller i hvit saus og godt syltetoy og Dahls og god roedvin og alskens snadder og knekkebroed! Eller tortillas og boenner. Eller loek. (Vi savner nok dere mer enn det lokale kjoekkenet deres, kjaere fredskorpsere)
Vi maa komme oss hjem, i telfelle roerleggeren mot all formodning skulle dukke opp.

Ha det overmaate bra!