travle dager

Livet som frredskorpser overrasker stadig, og de som blir mest overraska er nok ofte deltagerne selv. Livet er ikke saerlig forutsigbart, og det som den ene dagen kan virke som en plan er den andre dagen borte med vinden etter en rosemalt lastebil. I gaar skulle vi begynt hinditimene vaare, men plutslig var laereren vaar "on leave"(noe han er mistenkelig ofte naar vi skal treffe ham. unngaar han oss?)
Hva gjoer man saa? Jo, man ringer til tibets eksilregjering og spoer om de har tid til aa moete deg. Saa faar man moete fire vakre engasjerte tibetanske ungdommer fra tibetan youth congress som sier mye klokt. Etter moetet drar man bort til rajendranagar slum (haiker halve veien med tre 12 aar gamle gutter og ei oksekjerre) for aa ha time med en gjeng unger som plutselig er opptatt med en annen time, saa man maa finne paa noe annet. Da faar man en ide om aa skrive en artikkel om en aktuell sak (som har en del med Tibet og Hu Jintao (den jaevelen) aa gjoere), og saa er hele helga sannsynlgivis full av skriving og lesing.
Men vi skal nok faa tid til aa faa besoek av verdens kuleste tyske venn som heter paul og tilfeldigvis ligner paa erlend oye og danser som erlend oye, for aa drikke vin og leke advent.

Tibet, foerste desember osv

Naa er tiden kommet for aa starte paa vaar tredje maanedsrapport, men vi tenkte vi skulle si noen rd her foer vi beveger oss opp i andre etasje paa kafeen og skribler ned hva vi har gjort, hvordan det gikk, hvordan vi foeler oss og hva vi planlegger videre. Slutten paa maaneden er blitt ei tid for aa tenke gjennom hva vi faktisk driver med her nede og hvordan vi har det, og selv om rapportskriving noenganger kan vaere litt traurig aa komme i gang med er det faktisk en god maate aa samle tankene og analysere aktivitetene vaare paa.
I det siste er vi blitt veldig gira paa Tibetsaken (den soerlige delen av partnerskapet vaart kan vel sies aa ha vaert gira paa det i lengre tid, mens den troenderske delen av partnerskapet naa har faatt et nyvunnet engasjement i nok en konflikt og et undertrykt folk). I dag har vi vaert paa moete med representanten for Tibets eksilregjering her i Bengalooru, en inspirerende fyr med masse kunnskap. Her i Karnataka (staten vaar) finner en omlag 40% av Indias 100 000 Tibetanske flyktninger, fordelt utover fem "settlements". Disse "settelmentsene" fungerer som smaa samfunn, der Tibetanerne driver med blant annet jordbruk (i en av dem er det fullt oekologisk, hurra!) og haandarbeid og ellers proever aa holde paa sin egen kultur og mulighet til aa utoeve religion. (Buddhisme er svaert viktig for Tibetanere, og saa aa si alle tilhoerer denne trosretningen). Uansett, vi skal ikke gaa saa altfor mye innpaa Tibetsaken, iogmed at den er veldig omfattende, og sjansen er stor for at vi blir revet med. Men det blir uansett interesant aa faa stoerre innblikk i livet som flyktning her i India som ogsaa er et utviklingsland, og desuten faa satt oss mer inn i Tibetsaken. Naa er maalet aa faa tilatelse fra den Indiske regjeringa til aa komme inn i "settlementsene", sjansen er ikke stor, men vi haaper at det ordner seg saa vi faar muligheten til aa bli bedre kjent med livet som Tibetaner i soer-India. Vi skal nok gi lyd fra oss saa fort vi faar hoere hvordan det gaar.
Ellers planlegges julferietur med stort engasjement. Foerst skal vi opp mot Himalaya og til Dharamsala, der Dalai Lama og hovedsetet i eksilregjeringa holder til. Etter det er ting litt aapne, men naa ser det ut som at vi for foerste gang paa fire maaneder skal skille lag. Brita moeter familien sin i Dehli mens Helle vender nesa mot Amritsar, sikhenes hellige by. Vi gleder oss til aa se mer av india (spesielt den troenderske representanten som hittil ikke har vaert ut av Karnataka), sitte dagesvis paa tog, ha en stor sekk paa ryggen, finne koselige plasser aa bo og vaere onkel reisende Mac.
Akkurat naa gleder vi oss til foerste desember da vi skal aapne kalenderne vaare, spise mandarin (iallefall noe som smaker nesten likt, selv om det har groent skall), ha juleverksted, hoere paa putti plutti pott (skjegget er ikke aa finne her i byen hvertfall, kanskje vi kan by paa noen barter?), spise marsipan, tenne lilla lys og late somom det snoer ute og vi har rennende nese fordi vi har vaert ute og basa i snoen.
Ha en fantastisk foerjulstid alle sammen!

(Helle har forresten lagt ut artikkel om selvhjelpsgrupper paa sundhjemmesia om noen har lyst til aa sjekke det ut)

hm, lurer paa hvordan en dag i Brita og Helles liv er!

Indialivet leves for tiden med stor iver og en hektisk timeplan. Til tider litt for hektisk kanskje. Men vi har i det minste ingen eksamener. Vi savner fortsatt en viss rutine i dagene, men dette er iallefall et eksempel paa hvordan en dag kan foregaa her som fredskorpser i Bengalooru:

8-9 staa opp, spise frokost (havregrynsgroet? hjemmebaka broed? knekkebroed fra vaar skaanske venn?) presskannekaffe, avis (the hindu) og dagens foerste musikk.
9-10 vi somler oss til College paa et eller anna vis, ofte gaar vi, litt oftere tar vi rickshaw. Det er mye raskere og mye festeligere. og bare litt dyrere.
10-12 Vi er paa kontoret, kanskje planlegger vi neste time i vaar nye workshop "an introduction to western music", kanskje skriver vi mailer hjem, kanskje skriver vi maanedsrapport, prater med voluntoerene eller staben og hvis vi har tid toyser vi rundt med et eller annet. Riktig nok i lavt volum, vi har allerede faat flere tilbakemeldinger om at latteren vaar er litt for hoeylytt her (skurru ha sett?).
12-13 Vi spiser lunsj. Gjerne i kantina paa college, eller kanskje paa Shiva Sagar som ligger rett borti gata. Gaar ofte i ris, sauser og broed (naan foreksempel) noe som er utrolig digg. Men noenganger vrir smaksloekene seg i doedsangst med tanke paa indisk mat, og det blir nudler istedefor.
13-14 Vi leker laerere, veldig soete laerere. Vi snakker om musikkens utvikling i vesten og hvordan den har paavirka samfunnet og visa versa. Saa spiller vi litt musikk og saant.
14-16 Hender vi har litt smaating aa fikse paa kontoret, eller noen moeter vi maa faa med oss, saa vi drar somoftest ikke hjem foer rundt-
16-17 Hjemmom etter en kopp kaffe og et timinutt paa sofaen/sofasenga foer vi hopper i salwarn og rusler bort til Rajendranagar, slumomraadet som CSA jobber i.
17-19 Vi har time med koret vaart. Som bestaar av 12 unger fra prosjektet til CSA, de kan allerede Deilig er jorden utenatt. Paa soendag skal de synge paa "childrens day celebration" her paa College, vi er spente.
19-21.30 Vi lager oss middag hjemme (groennsaksuppe? pannekaker? pasta? ris? stekte groennskaer? potetmos? hjemmelaga pizza? bestille pizza? is?) Og vasker klaer eller vasker hus ellr vasker opp etter oeversvoemmelse (jepp, begynner aa bli en vane) eller ser teve eller leser eller hoerer paa musikk eller skriver brev eller bare slapper av paa et eller anna vis. Og kanskje er det Brita sin bursdag og to fantastiske, haerlige, vakre gutter ringer helt fra Gambia mens kabelmannen staar i doera og forstyrrer. Saa synger de bursdagssangen og det er forsinkelse paa linja men det er saa utrolig aa hoere stemmene deres igjen at det ikke gjoer noe.
21.30-22 Vi er utlitte av alle inntrykka og all vaskinga og kryper til koeys mend dagens siste musikk i bakgrunnen

Det virker kanskje ikke somom vi har de fulleste dagene, men av en eller anen grunn gaar tia mye fortere her og det foeles somom man faar gjort mye mindre paa akkurat samme tid som hjemme. Uansett er det godt med en soendag da man kan sove lenge, se Friends maraton paa teve og bare vaere Brita og Helle uten aa vaere fredskorpsere.

fast spaltist- Brita Brekke

Hei godtfolk!

Vil bare informere om at jeg foelger etter min kjaere partner i The gambia, og er naa fast inventar i Romerikes blad.
Har du lyst til aa sjekke det ut, saa gaa hit http://www.rb.no/zoom/article2402923.ece
Sjekk for all del ut artikkelen til Christian ogsaa. Den heter "jeg og trekkfuglene" og ligger i naerheten av min.

Ja. det var alt!
lev vel

India i November

Mye skrift i det siste, her kommer litt bilder dere kan kose dere med i vinterkulda.


Tenker dere paa oss like mye som vi tenker paa dere mon tro?

Det regner kuer og geiter

Hoesten har kommet til Bengalooru.
Selv om det strengt tatt ikke er aarstider saann som vi kjenner de her i India, saa foeles det som hoest naa om dagene. Om morgenen og ettermiddagen er det saapass kjoelig at vi kunne gaatt med genser om vil hadde villet. Men vi vil ikke, det er saa godt aa kjenne gaasehud paa arma igjen. Det regner i en times tid, og alt stopper opp, i likhet med alle andre land med fornuften i behold, og i motsetning til Norge. Man soeker ly under naermeste tre og venter paa at regnskyllet skal gi seg sammen med alle andre som ikke ser poenget i aa utfordre naturkreftene, og ser paa at soelepyttene vokser. Jeg og Brita toeffer oss og rusler mot slummen eller skolen og mumler noe med at det finnes ikke daarlig vaer, bare daarlig klaer. Men vi innser at det hjelper ikke saerlig naar man enda ikke har skaffet seg paraply og helt har glemt at vi en eller annen gang for to maaneder sia pakkes med oss regnjakke som bare ble liggende i ryggseken naar vi pakka ut.
Uansett er det godt aa kjenne regnet mot ansiktet og gjoerme mellom taerne, og vi fryder oss i selskap med boendene. Vel vitende om at snoen foelger aldri regnet her i Bengalooru, og med et lite haap om at den kanskje gjoer det i Delhi rundt juletider (som den gjorde i fjor). Saa kanskje det blir snoe i paa oss i aar og.

god morron Bengalooru!

I gaar var en merkedag her i Karnataka. Ikke bare feiret staten 50-aarsjubileum, men fulgte ogsaa i Kolkata, Mumbai og Chennais fotspor og endret navn fra Bangalore til det gamle navnet, Benaglooru. Da engelskmennene kom til India endret de mange stedsnavn fordi de var saa "vanskelige" aa uttale. Men som vi alle vet; spraak er makt, og ved aa gaa tilbake til de lokale spraakenes navn paa byene markerer inderne hvor viktig deres gamle kultur og spraak fra foer kolonitiden er.
Naar det er sagt er det stor status aa snakke engelsk, og indiske spraak blir som mange andre trua av imperialismens klamme grep (riv ned gjerdene!). Den bevisstheten vi har i Norge og mange andre land om aa proeve aa lage alternativer paa vaart eget spraak er ikke saa sterk her, noe som vises i at det for eksempel ikke finnes noe ord for blant annet buss, tog og bil i indiske spraak fordi disse tinga kom etter at engelsken og engelskmenna kom. Ogsaa der det finnes alternativer paa kanndaa sniker de engelske orda seg inn, noe som gjoer at vi forstaar urovekkende mye av rickshawpruting og restaurantbestilling. (Petter Schjerven og spraakraadet, hvor er dere?)
Paa grunn av at India har saa utrolig mange spraak er det fort engelsk som blir spraaket folk samler seg rundt, noe som gaar paa bekostning av baade lokale spraak og Hindi, som faktisk er nasjonalspraaket her. Paa landsbygda og generelt i den offentllige skolen er engelskundervisninga veldig daarlig, og dermed er det bare de med stoerst ressurser som faar mulighet til aa laere seg engelsk. Det er med paa aa vedlikeholde den store forskjellen som er mellom fattig og rik. Det er vanskelig, for paa en maate vil en at de fattige skal faa muligheten til aa laere seg engelsk og faa vaere med i samfunnet paa den maaten, men samtidig ser vi viktigheten i aa holde paa eget spraak og den delen av kulturen det foerer med seg.
Naar det er sagt gjoer jo engelsken livet ganske mye enklere for oss, naar vi svetter over kannada-glosene. Oppi alle kulturelle forskjeller er det godt aa ha muligheten til aa forstaa og gjoere seg forstaatt naar vi er i byen, og det aa kunne uttrykke seg gjoer at hverdagen blir litt mer problemfri. Naar vi er paa landsbygda klarer vi oss greit med hjelp fra de i CSA som snakker engelsk, godt humoer, kroppsspraak og vaare stakkarslige kannadaforsoek.
Selv merker vi kolonitidens sorte doenninger gjennom en klasse svensker som paavirker vaart vakre norsk med sin akk saa festlige skaanedialekt som vi ikke klarer aa dy oss for aa "snakke". Vi har foelelsen av at vi kanskje synes det er hakket mer festlig enn det de gjoer. Sann kan det gaa.

Det e slut. Det e faerdigt!