Brita og Helle i India: Skitur, kvikklunsj, appelsin og anorakk

Begynner å bli ei god stund sia vi har latt høre fra oss nå. Vi får unnskylde oss med at vi har vært på påseferie de siste ukene (jepp, tilogmed det perfekte fredskorpsparet har fri nå og da). Og overraskende nok er det ikke det letteste i verden å sitte på en svett internettkafe og slite med strømbrudd når man har bølgebruset fra det arabiske hav som forstyrrende faktor.

Uansett, dette innlegget blir nok mindre om våre aktiviteter som oppofrende fkere som synger på siste verset (seks uker igjen nå, den panikkfølelsen vi tidligere nevnte har sakte men sikkert begynt å gjøre seg gjeldende), og mer om hvordan en påskeferie her i India kan fortone seg. La oss ta fatt:

Brita starter hele kalaset med å sette seg på toget til Maharastra hvor hun møter Trygve, trønderen med skjegg som en løve og mot i samme gata, og vandrer rundt i gamle huler hugd ut av buddhister. Helle derimot, tar imot en mor og en Tore, trøndere de og, hvorav ingen har skjegg, men ganske mye mot, og viser dem rundt i denne herligheten av en by kalt Bengalooru. Ok, ikke alle ville beskrevet Bengalooru som en herlighet, men den får sin sjarm etter ei viss tid. Etterpå går ferden til Mangalore, som lukter reker, men er kysten, og kysten er bra. Etter ca fem dager fra hverandre (lengste til nå, vi driver å øver oss før vi drar hjem) forenes kreftene på Palolem strand sør i Goa. Her bor vi i ei trehytte hvor vi må samle såpass mye krefter at vi kommer oss ut av senga, inn i klærne, ned trappa og omtrent ti meter nedover stranda før vi star med tærne i havet og sola i trynet. Her tilbringes dagene med å spise, sove, lese, prate og framfor alt bade. De siste fire dagene av ferien tilbringes i Anjuna, nord i Goa. Ettersom vi på dette stadiet har prata om det meste som går ann å prate om (Brita måtte tåle endel samtaler om "gode gamle dager som elever på Katta" mellom Helle og Trygve) følte vi behovet for å få økt den sosiale stimulansen, og jommen meg fikk vi ikke Jai, Rakesh Gupta og Rakesh Kumar til å komme å tilbringe de siste dagene av ferien med oss. Nå ble det muligens Trygves tid til å tåle samtaler om "Gode gamle dager som elever på Sund", men vi tror jommen meg han koste seg glugg ihjel uansett. Det gjorde iallefall vi.

Og plutselig (tia går fort når man har det gøy som de sier) satt vi nok engang på bussen til Bengalooru, solbrente, mette, fornøyde og klare for vår siste tid her hjemme.