Saa var det jommen meg 2007.

Lykkelig fredskorpser i Himalaya
Soesknene Lind Storvik
Deler av stjerneobservatoriet i Jaipur
Og det beroemte vindpalasset i Jaipur som ble bygd for at prinsessene skulle kunne se bylivet uten aa synes selv


I ukene foer vi dro paa ferie innleda vi et kjaerlighetsforhold til god Bollywoodfilm, som har mista det lille snevet av ironi det kanskje hadde foer, og fikk fornya vaar forelskelse i Shah Rukh Khan. Naar vi i tillegg i lopet av turen har faatt henda i soundtracket til Kal ho naa ho, er opplevelsen komplett. For at dere skal forstaa hva det er snakk om vil vi gjerne at dere skal leie for eksempel "Kal Ho Naa Ho", og se den med dette sitatet i bakhodet:

"I keep hearing that our films are escapist and unreal, but I find our films the most real in the world. We don't have people going up in rocket and single-handedly blowing up a meteor. We don't have a president on Air Force One saving the world or things coming out of people's stomachs. Our fantasies and escapism are real. It's just people singing and dancing in the street"
-Shah Rukh Khan


Og godt nytt aar da alle sammen, haaper 2007 kommer med masse bra opplevelser og hopp-paa-turer til India! Vi har enda ikke blitt lei, etter all familie vi har hatt tilgang paa de siste par ukene.

godt nytt aar fra Jaipur!

Og turen gaar til.....Jaipur!
Store deler av romjula og nyttaarsaften blir tilbrakt her i Jaipur i Rajastan, ogsaa kjent som den "rosa byen". Naa, helt rosa er den nok ikke, men gamledelen av byen er ganske saa vakker med bygninger som stammer fra maharajaenes tid. Det sier kanskje ikke saa mye, for Maharajaenes tid er enda ikke over. Det vil si, det er jo ikke dem som sitter med makta lenger, men de har visstnok ganske saa mye rikdom aa rutte med og bor dessuten i slottet sitt her i byen. Poenget er iallefall at gammelbyen (som man logisk nok kaller den delen av byen som er inngjerdet av en hoey rosa mur og rosa gamle steinfasader og fort og slott i massevis) er hovedgrunnen til aa komme hit til Jaipur, og det er neimenn ikke en daarlig grunn heller. Det er ganske saa magisk aa gaa rundt i gatene som har sett like ut i hundrevis av aar og snuble rundt i gamle slott og tilogmed et digert stjerneobservatorium fra 1600-tallet. Disse maharajaene var tydeligvis mer opptatte av astrologi enn av aa broedfoe befolkninga si. Jaja, hver sin smak. En fin by har de iallefall lagt igjen etter seg, hvor kameler og elefanter rusler rundt sammen med sykkelrickshawer og biler. Her kan man faa en smak av hvordan India var engang for lenge siden foer Mahatma, Indira, omlegging av oekonomi og inntog av backpackere. Naa er det jo saaklart ikke saann at Jaipur er fullstendig uroert av disse tinga, men det er saa mye av det gamle her som fortsatt er bevart, saa man faar paa mange maater foelelsen av aa gaa tilbake i tid naar man kommer hit. Mens hele India strever med aa komme seg framover og "utvikles" proever man her aa holde paa storhetstiden fra for lenge siden. Kanskje ikke med de riktige motivene, men poenget er iallefall at kulturen og historien bevares for ettertia. Og det er jo fint.

Ellers saa er det nyttaarsaften imorra, og den feires med brask og bram av familien Brekke med paaheng (les; Helle), planen saa langt er ut aa spise middag. Jaja, naa ble vi forsaavidt invitert paa fest av to gutter naar vi satt paa kafe her om dagen, men vi takket pent nei. Har jo tross alt familie paa besoek bare en gang i aaret, og skal jommen ikke forlate dem for en hvilkensomelst svingom med ukjente gutter med brylkrem.
Det er rart aa vaere saa langt borte naa i romjula, kanskje mest fordi den er saa forbundet med vaner og mennesker en er vant til aa ha rundt seg. Men vi sees med fornya styrke neste aar, og vi skal fortsette aa suge inn Nord-India med alle sanser vi kan oppdrive, de er ekstra mange her i India skal dere vite.

Jul, jul strålande jul

Jul ja. En liten tomhet i hjertet da klokka var ca 11 paa julaften, og jeg ikke fikk se askepott ri av gårde sammen med prinsen. Litt rart da jeg så rundt meg og var midt i tjukkeste Delhi, en by som er stor og fremmed og vanskelig å forstå. Men det hjelper jo å ha familie rundt seg.
Jeg har noen dager atter igjen vært en del av familien Brekke, og noen dager ikke vært en del av fredskorpspartnerskapet som har vart i snart fire måneder nå uten et eneste døgn fra hverandre. Det har gått overraskende fint. Foreldre og bror er ei god erstatning for Helle, som har vært ei god erstatning for familie og venner gjennom et halvt fredskorpsår.

Juaften tilbrakte vi i hovedstaden, som var litt for stor å komme over på et døgn. Vi var forvirra, men klarte da å finne en middag og en metro (¨the most beatiful thing since the independence¨, i følge en relativt trendy og urban inder vi møtte på vår vei). I dag er det første juledag, og vi er i Pushkar. Helle er visstnok også her, så vi møter henne vel i morra sammen med rundt 400 hindutempler og en hellig sjø. Nå er det tid for hinduismen, etter at vi har opplevd både buddisme og sikhisme på nært hold i løpet av juleferien. Det er det som gjør at det ikke bare er leit å være borte fra julenorge, som er noe av det fineste jeg veit i verden, men også skikkelig fint, fordi det er så mye spennende å finne i det her hjemlandet, og jeg er veldig glad for å ha en juleferie å utforske noe mer enn bare Karnataka. Tidlige morgener på tog og bussturer med chai midt på natta på vei opp til Himalaya og sekk på ryggen og familie på besøk og bønneflagg i vinden og vakre sikher i turban er jommen meg ei fin jul det og...
Håper alle dere kjente og kjære, familie og slektninger, nære venner og fjerne venner får ei kjempefin jul og et fabelaktig nyttår også! Jeg tenker på dere alle, og håper dere har det bra.

PS: noen som la merke til at dere slapp å lese rare lyder inne i dere? En ting som bror kan som ikke jeg kan, er å ordne sånne derre maskiner med skrift og knapper. Så for første gang i bloggens historie har jeg jommen meg æ,ø og å. ÆØÅ!

reisebilder fra foerste uka

Himalaya og boenneflagg
Brita. Staale og morraskaffen paa kafe i Mcleod Ganj
Gulltempelet i Amritsar
Staale paa en Gath og Pushkar i bakgrunnen

Munk og Boennehjul i Mcleod Ganj

God Jul fra Pushkar!

Ja, da ble det juleaften laell da.
Maa innroemme at den foeles langt, langt borte akkurat naa. Jeg og bror befinner oss i Pushkar i Rajastan, en liten karismatisk by som omkranser en hellig innskjoe. Det eneste som har mint meg paa juleaften i dag er noe kontakt med familie der hjemme, og et lite diskre skilt utenfor en restuarant som sa: "christmas eve dinner at the 24. of december". I morges vaakna jeg ikke opp til mamma, julehefte og risengrynsgroet hjemme i Tonstadgrenda paa tiller. Men hutrende og tissantrengt i et bussete paa vei hit med bror sovende paa skuldra mi. "Go morn storebror" sa jeg, "og go jul da".
Men saa er det saann da, at juleaften kommer hvert eneste aar. Men ferie i nord-india og fredskorpsoppdrag, det vokser ikke akkurat paa traer, saa jeg er alt i alt mer en fornoeyd med tingenes tilstand.
Tiden etter Himalaya og buddistforelskelse har vaert fyllt opp mest av reising, men ogsaa av et besoek til Amritsar og Sikhenes gylne tempel. En av de tingene jeg har hatt mest lyst til aa faa gjort her i India. Et helt utrolig byggverk, og ogsaa veldig viktig plass for sikhismen og dens historie. En viktig ting i Sikhismen er at de altid tar godt imot fremmede, saa vi fikk seng paa sovesal paa tempelomraadet og gratis middag paa kantina der. Var litt av en opplevelse aa sitte der paa meterlange matter omgitt av sikher og slurpe i oss dalsuppe med nanbroed fra tallerknene vaare.
Ellers saa har vi traska rundt her i Pushkar da, en veldig koselig liten by. Den er paa mange maater (desverre) paavirket av mye backpackerturisme, men samtidig er den autentisk paa sitt vis. Det er for eksempel ved bredden av denne innsjoen Gandhijis aske ble spredt, saa det er en viktig plass ikke bare for hinduister. Jeg og Staale har kapra oss et rom med balkong ut mot innskjoen, der vi kan sitte aa kikke og observere livets gang nedenfor oss. Alt fra skoleklasser paa tur til folk som bader og drikker av det hellige vannet.
"Hva med Brita da?" tenker dere kanskje naa, "saa du ikke go morn og go jul til henne mon tro?". Naa er det tingenes tilstand slik at jeg og Brita naa for foerste gang har skilt lag siden vi satte oss paa flyet hit til Indiens land. Hoeres kanskje rart ut, men igaar natt var min foerste natt uten Brita ved min side eller i rommet ved siden av. Men moeter familien Brekke om noen dager etter at jeg har vaert innom Agra og Taj Mahal med Staale og satt han paa toget ned til Goa saann at han kommer seg hjem til nyttaar. Saa det er ikke akkurat lange stunden vi har uten hverandre.
Uansett, oensker dere alle et knakende godt nyttaar, spesielt familie og naere venner som er vant til aa ha meg der i disse tider. Jeg savner dere som margarin paa nybakt broed, vi faar ta det igjen neste aar!
Store juleklemmer fra den troenderske representanten av fk-india

I en liten dalside midt i Himalaya

Ligger Mc Leod Ganj.
Husene ligger tett i tett nedover fjellsia mot en liten hage i bunnen av dalen. Langhaara aper loeper rundt i mellom husa, og pappegoeyer og oerner kretser over oss. Fra hustak og grantraer henger boenneflagg og vaier i vinden. Og imellom fjelltoppene av dalsida ser man snoekledde tinder stikke opp og gnistre i sola. For oeyeblikket er dette himmelrike paa jord ogsaa bebodd av to underfundige fredskorpsere og den enes bror Staale. Etter to hyggelige doegn paa tog, en ettermiddag i hovedstaden, og en noe strabasios og kald natt paa skranglebuss kom dette snedige reisefoelget paa tre hutrende fram til selveste sentrumet for Tibets exilregjering. Naar vi kom fram hit i gaar morges var det kalt som en ekte hoestdag. Sola skinte fra skyfri himmel og den varma i trynet men fortsatt var det godt aa pakke ut aa finne ullgenser og skjerf og tjukke sokker. Det foeles som den mest fantastiske ting i verden aa vandre inn i de trange gatene fult opp av smaa boder som selger tibetansk haandtverk, buddismunkene som rusler rundt og er vakre og Tibetanere som rusler rundt og er minst like vakre. For foerste gang siden jeg kom til India har jeg kommet til en plass som er rolig og tilbakelent, og naar vi sitter paa verandaen til hotellet vaart hoerer vi ikke stort mer en fugler og smaaprating fra de som bor i husa rundt oss. Stoyen fra de faa bilene og Rickshawene som finns naar ikke fram til oss. Maaltidene spises paa terassen til smaa kafeer med utsikt over byen og himalaya, kanskje kommer noen av apene og toeyser litt og proever seg paa aa ta resten av frokosten vaar.
Jeg har allerede begynt aa planlagt aa flytte hit, kjoepe meg et hus i dalsida med peis og terasse, lese, drikke vin og te og kanskje ha en hund. Og kanskje tilogmed mann og barn. Faar se paa det, saant kommer jo i andre rekke naar man har funnet himmelrike paa jord.
Og disse budhistmunkene er jo tross alt ikke til aa gifte seg med.

husdyr, jazzlegender og paa gjensyn Bengalooru

Da vi vaakna i dag sto de store nyhetene i koe. Det begynte med Helle, som med et skrik oppdaga at musa vaar var tilbake. Ikke Knut, han beiter fortsatt paa de evige kjoekkenbenker. Neida. I helga fikk vi en ny. Vi kalte den Tor Krishna. Vi fant ham pilende rundt paa stuegolvet, paa jakt etter frokostrester, som sannsynligvis var alt for lett tilgjengelige. Men i gaar kveld loep han lykkelig ut doera vaar, og vi trodde vi var kvitt husdyra for godt. Helt til Helle som sagt i dag tidlig vekte Brita med et hyl (kan ogsaa beskrives som et maskulint broel) ved synet av en myk, brun firbent venn med svarte knappeoyne (ja han er overraskende soet naar du ser ham paa naert hold). Vi veit ikke helt om vi haaper det var Tor Krishna som hadde sniki seg inn igjen i nattens mulm og moerke. Alternativet er i hvertfall at han har et uvisst antall broedre og soestre under kjoekkenbenken vaar, og det er jo strengt tatt et daarligere alternativ enn at Tor elsker oss. Kan jo ikke bebreide ham det.
Neste nyhet kom da vi aapna avisa over havregroeten (mens vi holdt et oye med vaskemaskina, som var der musa sist var observert. Eneste gangen vi har spist frokost med sko paa.) I "kulturdelen" av avisa lyste bildet av John McLaughlin mot oss. Jess, paa onsdag skal vaare kultursugne sjeler faa bryne seg paa en ekte jazzlegende. Vi gleder oss som bare det, og haaper det ikke krasjer med for stor del av seminaret vi skal vaere en del av her paa college de neste dagene.
Til venner og familie som har bekymra seg for at Helle skulle feire julaften aleine, omgitt av fremmede sikher, kan dere naa sove i trygghet. Dagens siste nyhet er at fantastiske bror Staale kommer paa besoek. Han har hoppa paa en saakalt "hopp-paa-tur" til India, og betalte ikke en gang saa store summer. Til inspirasjon for noen av dere andre der hjemme i kulda?
Dette er nok siste post fra Bengaloorus travle gater paa en stund, for paa fredag starter vi vaar tre-og-et-halvt-doegn-lange reise opp til himalaya (ogsaa kjent som verdens tak) og vaar maanedslange utforskning av Nord-India. Vi lover aa preove aa komme med hyppige oppdateringer. Stay tuned!
Onkel reisende mac.

Hoskote og College

En lykkelig Brita plukker peanoetter i Hoskote, og spiser dem saa faerske som de kan bli.

En fredskorpser er som poteten, kan brukes til alt.
Lykkelige prestestudenter i en lastebil paa vei ut til en av landsbyomraadene i Hoskote
To lykkelige fredskorpsere i salwar under en palme
Lykkelige elever som rusler mot Main block paa campus, bygningen som kontoret ligger i.