Det hagler i Kolkata

Vi er ute paa var aller siste reise her i Indiens land for denne gang. De siste fire dagene har vi brukt paa aa beklage oss over den inense varmen, men for fem minutter sia begynte det aa regne, og naa hagler det jommen snue meg! Hvordan det kan vaere 40 grader det ene oeyeblikket og falle ned is fra skyene det neste er for oss umulig aa forstaa (kan det skyldes at vi begge kun har generell studiekompetanse mon tro?) . Om vi naa forstaar det eller ikke vil vi gjerne slutte oss til trenden med aa rette en kritisk pekefinger mot innenlandsflying i forbindelse med den oekende globale oppvarming. Og i denne sammenheng minne om minipris paa toget og lavprisekspressen.
Uansett, plassen hvor dette underlige naturfenomenet i skrivende stund finner sted er Kolkata. Denne kulturelle metropolen som vi begge er enige om at kanskje kan vaere den vakreste byen her i India. I det omraadet vi befinner oss i er det flust av gamle, falleferdige kolonihus med falmet maling og sliten murpuss. Og vi blir i ganske saa romantisk stemning av aa rusle rundt i gatene her og ramle over alt fra pianoreperatoerer til hyllevis av brukte LPer (vi hadde et ganske magisk oeyeblikk naar vi sto inne paa et lite lagerrom og hoerte paa Simon and Garfunkel og Kraftwerk og lot gatelyder vaere gatelyder. Saa magisk at Helle nesten kjoepte med seg en LPspiller hjem).
Noenganger stusser vi litt paa hvor i verden vi befinner oss da, siden det er utallige ryggsekkturister og andre typer turister som nesten alle befinner seg i Sudder-street, gata med flesteparten av lav-budsjettshotella. De siste dagene har vi sosialisert oss med alt fra finner som jobber i Hyderabad, Japanesere som jobber i maanedsvis paa Mor-Theresasenteret, Liberianere som spiller profesjonell fotball for et Indisk lag og saaklart et lite knippe av de gode gamle "finne-seg-sjoel-i-India" typene. For aa vaere aerlige har vi nesten ikke snakket med saa mange utlendinger hele aaret til sammen som de siste fire daga her i Kolkata.
Men, hovedsaklig er vi her for aa jobbe paa Mor-Theresasenteret, som saa mange andre som finner veien hit. Formiddagene tilbringer vi paa en avdeling for syke kvinner. Der gjoer vi mest praktiske ting som aa vaske klaer, servere mat, mate de som ikke klarer aa spise selv og vaske opp. Men vi bruker ogsaa tid paa aa sitte hos pasientene og smaaprate (prate og prate fru blom, vi kan ikke saa mye Bengali og har enda ikke moett noen som snakker Norsk, tru det eller ei, saa for noen som forstaar begge spraaka kan nok samtalene hoeres ganske merkelige ut). Det er mye som sies om denne typen frivillig arbeid og omtrent like mye som sies om Mor-Theresa og hennes stiftelse. Men vi har iallefall hatt en fin opplevelse og det er uansett interesant aa se hvordan en slik organisasjon faktisk fungerer, selv om stikkordene kanskje ikke er "baerekraftig utvikling" og "la oss stille spoersmaalstegn ved systemet". Saa det.
Ellers har vi det nesten bare flott, Helle er litt forkjoela og Brita kjenner litt begynnende forkjoelelse i nesa hun og, men vi holder selvfoelgelig koken. Vi har fortsatt problemer med aa innse at vi reiser hjem til Norgehjemmet om litt under tre uker og faar noenganger uforklarelig vondt i hjertet. Dere der hjemme derimot, slipper saant, og kan uforbeholdent glede dere istedefor.
Naa har tegnene paa en verden i ubalanse gitt seg og vi skal dra og moete en av fredskorps-partnerne som holder til her i byen. Det blir stas.

Skitur, kvikklunsj, appelsin og anorakk

Begynner å bli ei god stund sia vi har latt høre fra oss nå. Vi får unnskylde oss med at vi har vært på påseferie de siste ukene (jepp, tilogmed det perfekte fredskorpsparet har fri nå og da). Og overraskende nok er det ikke det letteste i verden å sitte på en svett internettkafe og slite med strømbrudd når man har bølgebruset fra det arabiske hav som forstyrrende faktor.

Uansett, dette innlegget blir nok mindre om våre aktiviteter som oppofrende fkere som synger på siste verset (seks uker igjen nå, den panikkfølelsen vi tidligere nevnte har sakte men sikkert begynt å gjøre seg gjeldende), og mer om hvordan en påskeferie her i India kan fortone seg. La oss ta fatt:

Brita starter hele kalaset med å sette seg på toget til Maharastra hvor hun møter Trygve, trønderen med skjegg som en løve og mot i samme gata, og vandrer rundt i gamle huler hugd ut av buddhister. Helle derimot, tar imot en mor og en Tore, trøndere de og, hvorav ingen har skjegg, men ganske mye mot, og viser dem rundt i denne herligheten av en by kalt Bengalooru. Ok, ikke alle ville beskrevet Bengalooru som en herlighet, men den får sin sjarm etter ei viss tid. Etterpå går ferden til Mangalore, som lukter reker, men er kysten, og kysten er bra. Etter ca fem dager fra hverandre (lengste til nå, vi driver å øver oss før vi drar hjem) forenes kreftene på Palolem strand sør i Goa. Her bor vi i ei trehytte hvor vi må samle såpass mye krefter at vi kommer oss ut av senga, inn i klærne, ned trappa og omtrent ti meter nedover stranda før vi star med tærne i havet og sola i trynet. Her tilbringes dagene med å spise, sove, lese, prate og framfor alt bade. De siste fire dagene av ferien tilbringes i Anjuna, nord i Goa. Ettersom vi på dette stadiet har prata om det meste som går ann å prate om (Brita måtte tåle endel samtaler om "gode gamle dager som elever på Katta" mellom Helle og Trygve) følte vi behovet for å få økt den sosiale stimulansen, og jommen meg fikk vi ikke Jai, Rakesh Gupta og Rakesh Kumar til å komme å tilbringe de siste dagene av ferien med oss. Nå ble det muligens Trygves tid til å tåle samtaler om "Gode gamle dager som elever på Sund", men vi tror jommen meg han koste seg glugg ihjel uansett. Det gjorde iallefall vi.

Og plutselig (tia går fort når man har det gøy som de sier) satt vi nok engang på bussen til Bengalooru, solbrente, mette, fornøyde og klare for vår siste tid her hjemme.

Vi ser på delfiner

vi går på stranda

Vi står mellom gutta våreVi spiller Caromboard