Ja, da var det mars, og vi har litt over to måneder igjen av vårt store Indiaventyr. Dagene går fortere enn Bjørn Dæli i innspurten og vi får nå og da små panikkanfall med tanke på alt vi har lyst til å få gjort før vi hiver sekken på ryggen for siste gang og året som fredskorpser er forbi.
Men to og en halv måned er jo ikke bare bare. Det er foreksempel mye mere enn en u-landstudietur. Det er litt mindre enn et kvartal. Det er to dager mindre enn det tar å reise jorda rundt på åtti dager. Det er mye lengre enn en sommerferie. Det er to uker kortere enn Rubin "hurricane" Carter satt i isolat i fengselet. Om vi hadde blitt gravide i dag, hadde fosteret begynt å utvikle hjerne og svømme rundt omtrent på den tia vi sitter på flyet hjem. Og det er mye over halve tia som er igjen til Roskilde festiveeel. Ehm, ja, uansett, de store panikkanfalla med grining og springing rundt i små sirkler har enda ikke meldt seg. Vi har heller ikke kommet til stadiet med hyperventilering.
Siden sist har det skjedd litt av hvert i Indialivet. Vi har vært i vårt første Indiske bryllup, som var stor stas. Manjunath som jobber i CSA gifta seg med sin Ramya på søndag, og vi troppa opp i finstasen med stor iver. "Finstasen" er forøvrig i denne sammenheng Sari, som er et av de mest tradisjonelle Indiske plagga. Kort beskrevet er det et 5-6 m langt tøystykke som man surrer rundt seg på en meget finurlig måte. Noe som førte til at vi begge måtte bli kledd på (av Cheryl) for første gang siden vi gikk i barnehagen og snørra og måtte få dratt bobledressen over polvottene (akk). Uansett, vi følte oss noe merkelige der vi gikk rundt som Indiske mødre, og absolutt ikke like grasiøse som Indere flest ser ut i Sari, dere kan jo bedømme selv utifra bildet.
Ellers har vi nettopp gjennomført et av de største prosjekta våre siden i kom hit. Siden de andre tinga vi har satt igang har hatt litt varierte resultater, er vi veldig letta over at dette siste har blitt (om vi får si det sjøl) litt av en suksess. Vet ikke hvor mye vi skal utbrodere det hele her, iogmed at det er en lang historie. Men iallefall var det et stort show på College der de barna som er sponsa av CSA som er fra det slumområdet der vi jobber fikk vise hva de er god for gjennom sang, dans og drama. Det var i utgangspunktet vår ide, men noe som ble tenkt som "en liten konsert eller noe" falt i god jord, og ble til slutt veldig stort (større enn oss sjøl som dom sier) og de fleste voluntøra hjalp til med å lage litt av en happening. Det endte med at ganske mye folk kom å så på, og unga hadde stor stas med å stå på scenen. Det er godt å vite at det hele er over, iogmed at det har vært mye stress med å få stabla det på beina, men vi har hatt det gøy med de unga vi har blitt kjent med å det er litt trist å tenke på at vi er ferdige med å jobbe med den delen av CSA.
Nå som vi er ferdig med dette prosjektet, skal vi gjøre noe helt annet. Så idag setter vi oss på toget til Andra Pradesh (nabostatn) og drar ut til et prosjekt CSA har på landsbygda der. Det er det eneste prosjektet de har som også jobber med urbefolkning, eller stammesamfunn om du vil, og vi gleder oss til å være ei god uke der. Så skal vi tilbake til Bengalooru et par dager for å vaske klær og få besøk av Helles Pappa og Heidi. Også bærer det ut til Hoskote for å være der ei uke. Det blir godt å få litt avbrekk fra denne travle storbytilværelsen og få litt nye mpulser igjen. Ellers så venter påskeferie i slutten av måneden, og besøk fra Helles mamma og Tore og så ser det ut som at fantastiskeTrygve kommer og henger med oss i ei stund. Det kommer ikke til å skorte på nordmenn fraomover for å si det sånn, og det er jo stas.
Om noen reagerer på vår prektige holdning, kan det legges til at Jai har lært oss å stå som en ekte Inder. En skal tidlig krøkes osv... Vil også rette oppmerksomhet mot den gule plastikpalmen. Vi er bitre for at vi ikke har mulighet for å få med oss en sånn hjem i bagasjen.
Vi spiller Caromboard
