Brita og Helle i India

Ni måneder er over

2007-05-16T08:34:00.000-07:00

"Life here is gold"

I travelled too far

to reach for the golden shrine, the evening star

but no matter where you are

you long for mama's food and daddy's car

home is how the word is spelt

and belonging is the feeling felt

no matter where you go you'll always be a part

a thousand miles and I'm home

take me back rolling

I have friends to see

maybe I'm old

life here is gold

take me back safe

I have friends to see

maybe I'm old

life here is gold

-Thomas Dybdahl

Det hagler i Kolkata

2007-04-28T01:43:00.000-07:00

Vi er ute paa var aller siste reise her i Indiens land for denne gang. De siste fire dagene har vi brukt paa aa beklage oss over den inense varmen, men for fem minutter sia begynte det aa regne, og naa hagler det jommen snue meg! Hvordan det kan vaere 40 grader det ene oeyeblikket og falle ned is fra skyene det neste er for oss umulig aa forstaa (kan det skyldes at vi begge kun har generell studiekompetanse mon tro?) . Om vi naa forstaar det eller ikke vil vi gjerne slutte oss til trenden med aa rette en kritisk pekefinger mot innenlandsflying i forbindelse med den oekende globale oppvarming. Og i denne sammenheng minne om minipris paa toget og lavprisekspressen.
Uansett, plassen hvor dette underlige naturfenomenet i skrivende stund finner sted er Kolkata. Denne kulturelle metropolen som vi begge er enige om at kanskje kan vaere den vakreste byen her i India. I det omraadet vi befinner oss i er det flust av gamle, falleferdige kolonihus med falmet maling og sliten murpuss. Og vi blir i ganske saa romantisk stemning av aa rusle rundt i gatene her og ramle over alt fra pianoreperatoerer til hyllevis av brukte LPer (vi hadde et ganske magisk oeyeblikk naar vi sto inne paa et lite lagerrom og hoerte paa Simon and Garfunkel og Kraftwerk og lot gatelyder vaere gatelyder. Saa magisk at Helle nesten kjoepte med seg en LPspiller hjem).
Noenganger stusser vi litt paa hvor i verden vi befinner oss da, siden det er utallige ryggsekkturister og andre typer turister som nesten alle befinner seg i Sudder-street, gata med flesteparten av lav-budsjettshotella. De siste dagene har vi sosialisert oss med alt fra finner som jobber i Hyderabad, Japanesere som jobber i maanedsvis paa Mor-Theresasenteret, Liberianere som spiller profesjonell fotball for et Indisk lag og saaklart et lite knippe av de gode gamle "finne-seg-sjoel-i-India" typene. For aa vaere aerlige har vi nesten ikke snakket med saa mange utlendinger hele aaret til sammen som de siste fire daga her i Kolkata.
Men, hovedsaklig er vi her for aa jobbe paa Mor-Theresasenteret, som saa mange andre som finner veien hit. Formiddagene tilbringer vi paa en avdeling for syke kvinner. Der gjoer vi mest praktiske ting som aa vaske klaer, servere mat, mate de som ikke klarer aa spise selv og vaske opp. Men vi bruker ogsaa tid paa aa sitte hos pasientene og smaaprate (prate og prate fru blom, vi kan ikke saa mye Bengali og har enda ikke moett noen som snakker Norsk, tru det eller ei, saa for noen som forstaar begge spraaka kan nok samtalene hoeres ganske merkelige ut). Det er mye som sies om denne typen frivillig arbeid og omtrent like mye som sies om Mor-Theresa og hennes stiftelse. Men vi har iallefall hatt en fin opplevelse og det er uansett interesant aa se hvordan en slik organisasjon faktisk fungerer, selv om stikkordene kanskje ikke er "baerekraftig utvikling" og "la oss stille spoersmaalstegn ved systemet". Saa det.
Ellers har vi det nesten bare flott, Helle er litt forkjoela og Brita kjenner litt begynnende forkjoelelse i nesa hun og, men vi holder selvfoelgelig koken. Vi har fortsatt problemer med aa innse at vi reiser hjem til Norgehjemmet om litt under tre uker og faar noenganger uforklarelig vondt i hjertet. Dere der hjemme derimot, slipper saant, og kan uforbeholdent glede dere istedefor.
Naa har tegnene paa en verden i ubalanse gitt seg og vi skal dra og moete en av fredskorps-partnerne som holder til her i byen. Det blir stas.

Skitur, kvikklunsj, appelsin og anorakk

2007-04-09T08:53:00.000-07:00

Begynner å bli ei god stund sia vi har latt høre fra oss nå. Vi får unnskylde oss med at vi har vært på påseferie de siste ukene (jepp, tilogmed det perfekte fredskorpsparet har fri nå og da). Og overraskende nok er det ikke det letteste i verden å sitte på en svett internettkafe og slite med strømbrudd når man har bølgebruset fra det arabiske hav som forstyrrende faktor.

Uansett, dette innlegget blir nok mindre om våre aktiviteter som oppofrende fkere som synger på siste verset (seks uker igjen nå, den panikkfølelsen vi tidligere nevnte har sakte men sikkert begynt å gjøre seg gjeldende), og mer om hvordan en påskeferie her i India kan fortone seg. La oss ta fatt:

Brita starter hele kalaset med å sette seg på toget til Maharastra hvor hun møter Trygve, trønderen med skjegg som en løve og mot i samme gata, og vandrer rundt i gamle huler hugd ut av buddhister. Helle derimot, tar imot en mor og en Tore, trøndere de og, hvorav ingen har skjegg, men ganske mye mot, og viser dem rundt i denne herligheten av en by kalt Bengalooru. Ok, ikke alle ville beskrevet Bengalooru som en herlighet, men den får sin sjarm etter ei viss tid. Etterpå går ferden til Mangalore, som lukter reker, men er kysten, og kysten er bra. Etter ca fem dager fra hverandre (lengste til nå, vi driver å øver oss før vi drar hjem) forenes kreftene på Palolem strand sør i Goa. Her bor vi i ei trehytte hvor vi må samle såpass mye krefter at vi kommer oss ut av senga, inn i klærne, ned trappa og omtrent ti meter nedover stranda før vi star med tærne i havet og sola i trynet. Her tilbringes dagene med å spise, sove, lese, prate og framfor alt bade. De siste fire dagene av ferien tilbringes i Anjuna, nord i Goa. Ettersom vi på dette stadiet har prata om det meste som går ann å prate om (Brita måtte tåle endel samtaler om "gode gamle dager som elever på Katta" mellom Helle og Trygve) følte vi behovet for å få økt den sosiale stimulansen, og jommen meg fikk vi ikke Jai, Rakesh Gupta og Rakesh Kumar til å komme å tilbringe de siste dagene av ferien med oss. Nå ble det muligens Trygves tid til å tåle samtaler om "Gode gamle dager som elever på Sund", men vi tror jommen meg han koste seg glugg ihjel uansett. Det gjorde iallefall vi.

Og plutselig (tia går fort når man har det gøy som de sier) satt vi nok engang på bussen til Bengalooru, solbrente, mette, fornøyde og klare for vår siste tid her hjemme.

Vi ser på delfiner

vi går på stranda

Vi står mellom gutta våreVi spiller Caromboard

påskeferie, halleluja!

2007-03-23T07:47:00.000-07:00

Nå er det påskeferie! hvertfall for oss som har hatt sommer hele året og ikke trenger å bekymre oss for klister og utepils. I morgen skilles våre veier i det Brita atter en gang hiver sekken på ryggen og hopper på et tog. Denne gangen til Ajanta og Ellora huler i Maharashtra, for å møte Trygve og se på hellighetene. Helle blir hjemme noen dager til, men ikke alene. I morgen tidlig kommer nemlig enda mer familie å besøk, denne gang i form av en mamma og en Tore. Rundt midten av neste uke blir det gjensyn på ei strand i Goa der vi skal slappe av i halvannen uke med sol, strand, øl, frukt, sand og bølger. Vi får forhåpentligvis også selskap av Jai og andre tidligere Sund-elever/fredskorpsere etterhvert. Vi krysser fingrene.

Vi gleder oss som vanlig, og ønsker dere alle en fin påske med med overflod av kvikk lunsj, appelsin, sol, hytter, melkekartongkrim og solkrem

I heart Holga

2007-03-17T06:09:00.000-07:00

Om tid, bryllup, prosjekter og planer.

2007-03-02T21:17:00.000-08:00

Ja, da var det mars, og vi har litt over to måneder igjen av vårt store Indiaventyr. Dagene går fortere enn Bjørn Dæli i innspurten og vi får nå og da små panikkanfall med tanke på alt vi har lyst til å få gjort før vi hiver sekken på ryggen for siste gang og året som fredskorpser er forbi.

Men to og en halv måned er jo ikke bare bare. Det er foreksempel mye mere enn en u-landstudietur. Det er litt mindre enn et kvartal. Det er to dager mindre enn det tar å reise jorda rundt på åtti dager. Det er mye lengre enn en sommerferie. Det er to uker kortere enn Rubin "hurricane" Carter satt i isolat i fengselet. Om vi hadde blitt gravide i dag, hadde fosteret begynt å utvikle hjerne og svømme rundt omtrent på den tia vi sitter på flyet hjem. Og det er mye over halve tia som er igjen til Roskilde festiveeel. Ehm, ja, uansett, de store panikkanfalla med grining og springing rundt i små sirkler har enda ikke meldt seg. Vi har heller ikke kommet til stadiet med hyperventilering.

Siden sist har det skjedd litt av hvert i Indialivet. Vi har vært i vårt første Indiske bryllup, som var stor stas. Manjunath som jobber i CSA gifta seg med sin Ramya på søndag, og vi troppa opp i finstasen med stor iver. "Finstasen" er forøvrig i denne sammenheng Sari, som er et av de mest tradisjonelle Indiske plagga. Kort beskrevet er det et 5-6 m langt tøystykke som man surrer rundt seg på en meget finurlig måte. Noe som førte til at vi begge måtte bli kledd på (av Cheryl) for første gang siden vi gikk i barnehagen og snørra og måtte få dratt bobledressen over polvottene (akk). Uansett, vi følte oss noe merkelige der vi gikk rundt som Indiske mødre, og absolutt ikke like grasiøse som Indere flest ser ut i Sari, dere kan jo bedømme selv utifra bildet.

Ellers har vi nettopp gjennomført et av de største prosjekta våre siden i kom hit. Siden de andre tinga vi har satt igang har hatt litt varierte resultater, er vi veldig letta over at dette siste har blitt (om vi får si det sjøl) litt av en suksess. Vet ikke hvor mye vi skal utbrodere det hele her, iogmed at det er en lang historie. Men iallefall var det et stort show på College der de barna som er sponsa av CSA som er fra det slumområdet der vi jobber fikk vise hva de er god for gjennom sang, dans og drama. Det var i utgangspunktet vår ide, men noe som ble tenkt som "en liten konsert eller noe" falt i god jord, og ble til slutt veldig stort (større enn oss sjøl som dom sier) og de fleste voluntøra hjalp til med å lage litt av en happening. Det endte med at ganske mye folk kom å så på, og unga hadde stor stas med å stå på scenen. Det er godt å vite at det hele er over, iogmed at det har vært mye stress med å få stabla det på beina, men vi har hatt det gøy med de unga vi har blitt kjent med å det er litt trist å tenke på at vi er ferdige med å jobbe med den delen av CSA.

Nå som vi er ferdig med dette prosjektet, skal vi gjøre noe helt annet. Så idag setter vi oss på toget til Andra Pradesh (nabostatn) og drar ut til et prosjekt CSA har på landsbygda der. Det er det eneste prosjektet de har som også jobber med urbefolkning, eller stammesamfunn om du vil, og vi gleder oss til å være ei god uke der. Så skal vi tilbake til Bengalooru et par dager for å vaske klær og få besøk av Helles Pappa og Heidi. Også bærer det ut til Hoskote for å være der ei uke. Det blir godt å få litt avbrekk fra denne travle storbytilværelsen og få litt nye mpulser igjen. Ellers så venter påskeferie i slutten av måneden, og besøk fra Helles mamma og Tore og så ser det ut som at fantastiskeTrygve kommer og henger med oss i ei stund. Det kommer ikke til å skorte på nordmenn fraomover for å si det sånn, og det er jo stas.

Om noen reagerer på vår prektige holdning, kan det legges til at Jai har lært oss å stå som en ekte Inder. En skal tidlig krøkes osv... Vil også rette oppmerksomhet mot den gule plastikpalmen. Vi er bitre for at vi ikke har mulighet for å få med oss en sånn hjem i bagasjen.

ÆØÅ, og internett i leiligheten!

2007-02-20T02:06:00.000-08:00

o lykke! Etter seks måneder og mye styr, har det endelig vært tre staute karer her og vassa til knærne i rot og fiksa internett. Når Sund klassen også hadde med vår bærbare pc til Indien er det nå både fullstendig alfabet og kontakt med omverdenen her i leilighet 331 i Thungabadra block.

Chai, Sufjans og Kipling

2007-02-14T20:49:00.000-08:00

Det er blitt skrevet og sagt mangt om tog i India, hvorvidt alt er en virkelighetsnaer framstilling kan nok diskuteres, men at togturer her er stas kan man iallefall vaere enig i. Det er uansett utrolig fint aa kunne forflytte seg gjennom dette ganske digre landet mens man ser landskapet fyke forbi. Mest sannsynlig har du et meget hyggelig reisefoelge som kan vaere en storfamilie med alt fra baby til bestemor, til en Canadier som er bosatt i India og kom hit foerste gang paa syttitallet naar man kunne komme seg fra med landeveien fra Europa til India og tilbake igjen med 100 dollar i baklomma (jepp, verden har forandra seg). Uansett hvem du faar som reisefoelge har de helt sikkert gode historier og muligens ogsaa en god middag som kanskje deler med deg.
Meste av tia gaar med paa aa lese, hoere paa musikk, prate, lytte, se og fundere. Og tankene sporer fort innpaa andre togturer og andre tider. Trondheim-Bodoe paa sommerferie til bestemor og bestefar, Trondheim-Oslo paa vei til oel med gode venner og ikke minst Trondheim-Roera paa vei til Sund. Ogsaa sporer de like fort innpaa om det er mat aa faa snart, eller at man egentlig er tissantrengt men velger aa utsette utfordringen med skjebnen enda en liten stund. Tia gaar uansett fortere enn man skulle trodd, og plutselig staar man paa en ny togstasjon og lurer paa hvor utgangen er mens man hoeflig men bestemt proever aa avvise rickshawsjaafoerer.
Uansett, dette er oss, paa tog:

Siste turene paa reisa vaar fikk vi de to overste koeyene i kupeen. Alle koeyene har helt klart sine kvaliteter, men oeverkoya er nok vaar favoritt. Valgfriheten mellom aa henge med resten av kupeen eller krype oppi senga aa sitte/ligge for seg selv er genial etter et par doegn paa reise. Desuten gir den god oversikt for aa sitte aa observere livet i vogna.

Kanskje det aller beste aa lese paa tog i India: Jungelboken. Men da maa det vaere originalutgaven, som ikke bare inneholder historien om vaar alles Mowgli, men ogsaa historier om alt fra kongens elefanter til revolusjon i selfelleskapet.
Brita er for oeyeblikket mindre romantisk og mer faglig orientert og leser om oekologisk jordbruk. Tydeligvis festlig lesestoff.
Akk, Pink Floyd? Why? Sufjan Stevens? Who? Clap your hands say yeah? Simon and Garfunkel? Dawid Bowie? Luksusproblem?

Vi faar servert lunch. Eller frister det med Chai? Bananer? Peanoetter? Brus? kjeks? Kortstokk? avis? skopuss? barneleker? eller kanske et keyboard? Alt fra veldig nyttige (baade lunch og Chai gaar under den kategorien) og veldig unyttige ting blir tilbudt fra meget hoeylytte selgere som gaar fram og tilbake i midtgangen. De er mer festlige paa ettermiddagen en seks om morgenen.
Uansett hva som er sagt aa ikke sagt om tog i India, saa vil jeg paastaa at aa sitte paa et tog paa vei til noe spennende, eller nytt, eller bra, eller hjem, maa vaere en av de fineste opplevelsene som finnes her i verden. Saa jommen meg er vi ikke heldige som faar goere det saa mye.

vaar, terminaler og byraakrati

2007-02-14T00:30:00.000-08:00

Vaaren er kommet til Bengalooru! Ikke at det ikke har vaert sommer hele aaret, men Helle har kommet fra minusgrader i Norge, og erklaerer i dag at det er vaarstemning. Til hennes forsvar har vi sett opptil 5 traer som har blomstra i det siste. Naa har det kanskje vaert blomstring hele aaret ogsaa, men vi har hvertfall lagt merke til det naa, og det sier kanskje nok.

Ellers har vi hendene fulle om dagen. Vi jobber hardt med aa faa i land et prosjekt med barna i Rajendranagar, og har timer i alt fra dans til historie, planlegger deltagermoete med tidligere og naavaerende FK-deltagere i India og avslutter prosjektet vaart om oekologisk landbruk.

Brita har i dag faatt det glade budskap at visumet hennes kan fornyes her i Bangalooru itself. Hurra for aa ikke vaere ulovlig immigrant! Saa naa ma hun bare fylle ut ca 10 skjemaer og reise mellom 20 kontorer for aa faa et papir som sier at soeknaden er underveis. Den vil det nemlig ta ca 3 maaneder aa faa igjennom, og om tre maaneder er Brita trygt planta i Norge igjen. Akk, en stakkars fredskorpser fanget i den papirmoella som er indias byraakrati.
Helle vil forresten skyte inn at hun paa det sterkeste fraraader folk aa tilbringe netter paa heathrow flyplass. Man skulle tro at de bakoverlente stolene paa silent zone er en god substitutt for senga hjemme, og det hadde det sikkert vaert hvis du ikke blei piska rundt fra plass til plass av ei hoylytt britisk dame i uniform. Akk, en stakkars fredskorpser faar endelig satt seg inn i Tom Hanks' lidelser i "The terminal". Derimot vil hun anbefale folk aa ta flere enn hoeflig er av de gratis "oslo"-sjokoladene man faar paa gardermoen. De er mye bedre enn de ser ut som.

Naa gidder vi ikke skrive mer. Vi drar hjem til leiligheten og fraatser i knekkebroed, leverpostei og brunost i stedet.

jepp, vi er vel hjemme.

2007-01-21T05:18:00.000-08:00

Og vi har vaert det i akkurat ei uke. Vi har vaska leilighet og jaga kakkerlakker, akkurat som seg hoer og boer, vi har moett gamle venner og nye venner (les: kunst og fotoklassen fra Sund), vi har endelig faatt julepost fra flere hold og vi har kommi inn i gamle rutiner igjen.
Vi har hatt det kjempefint paa tur, men det var jommen meg godt aa komme hit, der vi hoerer hjemme. Fint aa moete folk som har savna oss like mye som vi har savna dem, og som faktisk har merka at vi ikke har vaert her en maaned. (Naa kom akkurat en skjeggete Marcus og sa hei paa internettkafeen vi sitter paa) Det er ogsaa stas aa ha Sundklassen paa besoek, og vi gleder oss til aa dra til Hampi med dem i kveld.
Har ikke saa mye mer aa fortelle akkurat naa, men vi er ved god helse (hvertfall nesten for noen av oss) og trives her hjemme i soer.

Siste stopp-Delhi

2007-01-12T04:12:00.000-08:00

Tenkte vi skulle legge ut en blogg for aa markere slutten paa vaar store nord-India reise.
Ettermiddagen tilbringes i Delhi foer vi ikveld tar aller siste etappe, to doegn paa tog, ned til Bengalooru, leiligheten vaar, egne senger, velkjente gatesnutter, venner, "rutiner" og forhaapentligvis ikke altfor mange uinviterte nyinnflytta skadedyr.
Naa har vi vaert paa reisefot i en maaned (hvorav over ei uke tilsammen har blitt tilbrakt paa tog eller buss), men det maa understrekes at de to siste ukene ikke har vaert ferie. Vi har hatt vaart eget lille feltarbeid, som i denne sammenheng betyr at vi har besoekt forskjellige organisasjoner som jobber paa en eller annen maate med boenders situasjon her i India.
En av dem er FIAN, som noen kanskje kjenner til, en menneskerettighetsorganisasjon som jobber med folks grunnleggende rett til mat, jord og vann. Ellers har vi vaert i to organisasjoner som jobber med oekologisk jordbruk som alternativ til profittbasert naturfiendtlig jordbruk som i det lange loep er ytterst lite baerekraftig. Med det mener vi jordbruk som benytter kjemikalier og company-seeds (muterte froe som gir planter som ikke er fruktbare) som begge er med paa aa foere boender ut i gjeld, utarmer jorda og bruker altfor mye vann (som allerede er en knapp ressurs her). Den ene organisasjonen er ganske lite profilert, men naar ut til over hundre forskjellige landsbyomraader som naa har lagt over til tradisjonelt og oekologisk jordbruk. De holder til i en liten (liten i Indiske forhold forsaavidt, 1,5-2 millioner innbyggere) by og det viste seg at det var ganske saa stor stas aa faa besoek fra to norske fredskorpsere der. Vi ble tatt med paa flere tebesoek og ble tilogmed intervjua i en hindiavis. Plutselig satt vi der og uttalte oss om forskjellene ved norsk og indisk jordbruk, kanskje ikke vaart ekspertomraade, men vi fikk naa staatra fram noe mer eller mindre fornuftig (hjelper jo saaklart med et stoekke fra Aarnes med paa laget). Den tredje organisasjonen vi besoekte er Navdanya, kanskje bedre kjent gjennom Vandana Shiva, ei grepa dame som driver en organisasjon som fremmer tradisjonelt jordbruk og paa fritia bekjemper digre internasjonale selskap, skriver tonnevis av boeker og har satt igang en froebank der de samler alle forskjellige typer froe for aa bevare biodiversitet. Over 300 typer forskjellige rissorter kan de skryte av aa ha oppdrevet de siste aara. (sjekk link)
Uansett, har farta rundt som noen galninger for aa rekke over alt, annenhver natt har blitt tilbragt paa nattog, men til gjengjeld har vi laert en hel masse, faatt sett prosjekta med egne oeyne, blitt kjent med utrolig mange engasjerte mennesker og blitt inspirert til tusen.
Ellers har vi ogsaa faatt med oss Peer Gynt paa Hindi her i hovedstaden i forrige uke, det var litt av en opplevelse aa se en gjeng Indere paa en scene med "bunad" (selfoelgelig med glitter og joggesko til) staa aa prate om Peer og Solveig og hele hurven. For aa vaere aerlige hadde vi ikke skaffa oss billeter paa forhaand, for det var utsolgt, men i god det-ordner-seg-tro troppa vi opp. Og jommen saa fikk vi ikke snike til oss to billeter av teatersjefen bak hushjoernet naar han hoerte vi var norske og billetloese.

Naa skal vi gaa og spise, ogsaa vender vi snuta hjemmover med storsekken paa ryggen og sundsekken paa magen og hodet og hjertet fyllt opp av nord-India, klar for nye fredskorpsopplevelser. Og selfoelgelig besoek fra foto og kunst klassen fra Sund paa tirsdag, vi glaer oss!

Saa var det jommen meg 2007.

2006-12-31T23:30:00.000-08:00

Lykkelig fredskorpser i Himalaya
Soesknene Lind Storvik
Deler av stjerneobservatoriet i Jaipur
Og det beroemte vindpalasset i Jaipur som ble bygd for at prinsessene skulle kunne se bylivet uten aa synes selv

I ukene foer vi dro paa ferie innleda vi et kjaerlighetsforhold til god Bollywoodfilm, som har mista det lille snevet av ironi det kanskje hadde foer, og fikk fornya vaar forelskelse i Shah Rukh Khan. Naar vi i tillegg i lopet av turen har faatt henda i soundtracket til Kal ho naa ho, er opplevelsen komplett. For at dere skal forstaa hva det er snakk om vil vi gjerne at dere skal leie for eksempel "Kal Ho Naa Ho", og se den med dette sitatet i bakhodet:

"I keep hearing that our films are escapist and unreal, but I find our films the most real in the world. We don't have people going up in rocket and single-handedly blowing up a meteor. We don't have a president on Air Force One saving the world or things coming out of people's stomachs. Our fantasies and escapism are real. It's just people singing and dancing in the street"
-Shah Rukh Khan

Og godt nytt aar da alle sammen, haaper 2007 kommer med masse bra opplevelser og hopp-paa-turer til India! Vi har enda ikke blitt lei, etter all familie vi har hatt tilgang paa de siste par ukene.

godt nytt aar fra Jaipur!

2006-12-30T07:41:00.000-08:00

Og turen gaar til.....Jaipur!
Store deler av romjula og nyttaarsaften blir tilbrakt her i Jaipur i Rajastan, ogsaa kjent som den "rosa byen". Naa, helt rosa er den nok ikke, men gamledelen av byen er ganske saa vakker med bygninger som stammer fra maharajaenes tid. Det sier kanskje ikke saa mye, for Maharajaenes tid er enda ikke over. Det vil si, det er jo ikke dem som sitter med makta lenger, men de har visstnok ganske saa mye rikdom aa rutte med og bor dessuten i slottet sitt her i byen. Poenget er iallefall at gammelbyen (som man logisk nok kaller den delen av byen som er inngjerdet av en hoey rosa mur og rosa gamle steinfasader og fort og slott i massevis) er hovedgrunnen til aa komme hit til Jaipur, og det er neimenn ikke en daarlig grunn heller. Det er ganske saa magisk aa gaa rundt i gatene som har sett like ut i hundrevis av aar og snuble rundt i gamle slott og tilogmed et digert stjerneobservatorium fra 1600-tallet. Disse maharajaene var tydeligvis mer opptatte av astrologi enn av aa broedfoe befolkninga si. Jaja, hver sin smak. En fin by har de iallefall lagt igjen etter seg, hvor kameler og elefanter rusler rundt sammen med sykkelrickshawer og biler. Her kan man faa en smak av hvordan India var engang for lenge siden foer Mahatma, Indira, omlegging av oekonomi og inntog av backpackere. Naa er det jo saaklart ikke saann at Jaipur er fullstendig uroert av disse tinga, men det er saa mye av det gamle her som fortsatt er bevart, saa man faar paa mange maater foelelsen av aa gaa tilbake i tid naar man kommer hit. Mens hele India strever med aa komme seg framover og "utvikles" proever man her aa holde paa storhetstiden fra for lenge siden. Kanskje ikke med de riktige motivene, men poenget er iallefall at kulturen og historien bevares for ettertia. Og det er jo fint.

Ellers saa er det nyttaarsaften imorra, og den feires med brask og bram av familien Brekke med paaheng (les; Helle), planen saa langt er ut aa spise middag. Jaja, naa ble vi forsaavidt invitert paa fest av to gutter naar vi satt paa kafe her om dagen, men vi takket pent nei. Har jo tross alt familie paa besoek bare en gang i aaret, og skal jommen ikke forlate dem for en hvilkensomelst svingom med ukjente gutter med brylkrem.
Det er rart aa vaere saa langt borte naa i romjula, kanskje mest fordi den er saa forbundet med vaner og mennesker en er vant til aa ha rundt seg. Men vi sees med fornya styrke neste aar, og vi skal fortsette aa suge inn Nord-India med alle sanser vi kan oppdrive, de er ekstra mange her i India skal dere vite.

Jul, jul strålande jul

2006-12-25T09:36:00.000-08:00

Jul ja. En liten tomhet i hjertet da klokka var ca 11 paa julaften, og jeg ikke fikk se askepott ri av gårde sammen med prinsen. Litt rart da jeg så rundt meg og var midt i tjukkeste Delhi, en by som er stor og fremmed og vanskelig å forstå. Men det hjelper jo å ha familie rundt seg.
Jeg har noen dager atter igjen vært en del av familien Brekke, og noen dager ikke vært en del av fredskorpspartnerskapet som har vart i snart fire måneder nå uten et eneste døgn fra hverandre. Det har gått overraskende fint. Foreldre og bror er ei god erstatning for Helle, som har vært ei god erstatning for familie og venner gjennom et halvt fredskorpsår.

Juaften tilbrakte vi i hovedstaden, som var litt for stor å komme over på et døgn. Vi var forvirra, men klarte da å finne en middag og en metro (¨the most beatiful thing since the independence¨, i følge en relativt trendy og urban inder vi møtte på vår vei). I dag er det første juledag, og vi er i Pushkar. Helle er visstnok også her, så vi møter henne vel i morra sammen med rundt 400 hindutempler og en hellig sjø. Nå er det tid for hinduismen, etter at vi har opplevd både buddisme og sikhisme på nært hold i løpet av juleferien. Det er det som gjør at det ikke bare er leit å være borte fra julenorge, som er noe av det fineste jeg veit i verden, men også skikkelig fint, fordi det er så mye spennende å finne i det her hjemlandet, og jeg er veldig glad for å ha en juleferie å utforske noe mer enn bare Karnataka. Tidlige morgener på tog og bussturer med chai midt på natta på vei opp til Himalaya og sekk på ryggen og familie på besøk og bønneflagg i vinden og vakre sikher i turban er jommen meg ei fin jul det og...
Håper alle dere kjente og kjære, familie og slektninger, nære venner og fjerne venner får ei kjempefin jul og et fabelaktig nyttår også! Jeg tenker på dere alle, og håper dere har det bra.

PS: noen som la merke til at dere slapp å lese rare lyder inne i dere? En ting som bror kan som ikke jeg kan, er å ordne sånne derre maskiner med skrift og knapper. Så for første gang i bloggens historie har jeg jommen meg æ,ø og å. ÆØÅ!

reisebilder fra foerste uka

2006-12-25T06:30:00.000-08:00

Himalaya og boenneflagg
Brita. Staale og morraskaffen paa kafe i Mcleod Ganj
Gulltempelet i Amritsar
Staale paa en Gath og Pushkar i bakgrunnen

Munk og Boennehjul i Mcleod Ganj

God Jul fra Pushkar!

2006-12-24T05:11:00.000-08:00

Ja, da ble det juleaften laell da.
Maa innroemme at den foeles langt, langt borte akkurat naa. Jeg og bror befinner oss i Pushkar i Rajastan, en liten karismatisk by som omkranser en hellig innskjoe. Det eneste som har mint meg paa juleaften i dag er noe kontakt med familie der hjemme, og et lite diskre skilt utenfor en restuarant som sa: "christmas eve dinner at the 24. of december". I morges vaakna jeg ikke opp til mamma, julehefte og risengrynsgroet hjemme i Tonstadgrenda paa tiller. Men hutrende og tissantrengt i et bussete paa vei hit med bror sovende paa skuldra mi. "Go morn storebror" sa jeg, "og go jul da".
Men saa er det saann da, at juleaften kommer hvert eneste aar. Men ferie i nord-india og fredskorpsoppdrag, det vokser ikke akkurat paa traer, saa jeg er alt i alt mer en fornoeyd med tingenes tilstand.
Tiden etter Himalaya og buddistforelskelse har vaert fyllt opp mest av reising, men ogsaa av et besoek til Amritsar og Sikhenes gylne tempel. En av de tingene jeg har hatt mest lyst til aa faa gjort her i India. Et helt utrolig byggverk, og ogsaa veldig viktig plass for sikhismen og dens historie. En viktig ting i Sikhismen er at de altid tar godt imot fremmede, saa vi fikk seng paa sovesal paa tempelomraadet og gratis middag paa kantina der. Var litt av en opplevelse aa sitte der paa meterlange matter omgitt av sikher og slurpe i oss dalsuppe med nanbroed fra tallerknene vaare.
Ellers saa har vi traska rundt her i Pushkar da, en veldig koselig liten by. Den er paa mange maater (desverre) paavirket av mye backpackerturisme, men samtidig er den autentisk paa sitt vis. Det er for eksempel ved bredden av denne innsjoen Gandhijis aske ble spredt, saa det er en viktig plass ikke bare for hinduister. Jeg og Staale har kapra oss et rom med balkong ut mot innskjoen, der vi kan sitte aa kikke og observere livets gang nedenfor oss. Alt fra skoleklasser paa tur til folk som bader og drikker av det hellige vannet.
"Hva med Brita da?" tenker dere kanskje naa, "saa du ikke go morn og go jul til henne mon tro?". Naa er det tingenes tilstand slik at jeg og Brita naa for foerste gang har skilt lag siden vi satte oss paa flyet hit til Indiens land. Hoeres kanskje rart ut, men igaar natt var min foerste natt uten Brita ved min side eller i rommet ved siden av. Men moeter familien Brekke om noen dager etter at jeg har vaert innom Agra og Taj Mahal med Staale og satt han paa toget ned til Goa saann at han kommer seg hjem til nyttaar. Saa det er ikke akkurat lange stunden vi har uten hverandre.
Uansett, oensker dere alle et knakende godt nyttaar, spesielt familie og naere venner som er vant til aa ha meg der i disse tider. Jeg savner dere som margarin paa nybakt broed, vi faar ta det igjen neste aar!
Store juleklemmer fra den troenderske representanten av fk-india

I en liten dalside midt i Himalaya

2006-12-19T06:23:00.000-08:00

Ligger Mc Leod Ganj.
Husene ligger tett i tett nedover fjellsia mot en liten hage i bunnen av dalen. Langhaara aper loeper rundt i mellom husa, og pappegoeyer og oerner kretser over oss. Fra hustak og grantraer henger boenneflagg og vaier i vinden. Og imellom fjelltoppene av dalsida ser man snoekledde tinder stikke opp og gnistre i sola. For oeyeblikket er dette himmelrike paa jord ogsaa bebodd av to underfundige fredskorpsere og den enes bror Staale. Etter to hyggelige doegn paa tog, en ettermiddag i hovedstaden, og en noe strabasios og kald natt paa skranglebuss kom dette snedige reisefoelget paa tre hutrende fram til selveste sentrumet for Tibets exilregjering. Naar vi kom fram hit i gaar morges var det kalt som en ekte hoestdag. Sola skinte fra skyfri himmel og den varma i trynet men fortsatt var det godt aa pakke ut aa finne ullgenser og skjerf og tjukke sokker. Det foeles som den mest fantastiske ting i verden aa vandre inn i de trange gatene fult opp av smaa boder som selger tibetansk haandtverk, buddismunkene som rusler rundt og er vakre og Tibetanere som rusler rundt og er minst like vakre. For foerste gang siden jeg kom til India har jeg kommet til en plass som er rolig og tilbakelent, og naar vi sitter paa verandaen til hotellet vaart hoerer vi ikke stort mer en fugler og smaaprating fra de som bor i husa rundt oss. Stoyen fra de faa bilene og Rickshawene som finns naar ikke fram til oss. Maaltidene spises paa terassen til smaa kafeer med utsikt over byen og himalaya, kanskje kommer noen av apene og toeyser litt og proever seg paa aa ta resten av frokosten vaar.
Jeg har allerede begynt aa planlagt aa flytte hit, kjoepe meg et hus i dalsida med peis og terasse, lese, drikke vin og te og kanskje ha en hund. Og kanskje tilogmed mann og barn. Faar se paa det, saant kommer jo i andre rekke naar man har funnet himmelrike paa jord.
Og disse budhistmunkene er jo tross alt ikke til aa gifte seg med.

husdyr, jazzlegender og paa gjensyn Bengalooru

2006-12-11T00:40:00.000-08:00

Da vi vaakna i dag sto de store nyhetene i koe. Det begynte med Helle, som med et skrik oppdaga at musa vaar var tilbake. Ikke Knut, han beiter fortsatt paa de evige kjoekkenbenker. Neida. I helga fikk vi en ny. Vi kalte den Tor Krishna. Vi fant ham pilende rundt paa stuegolvet, paa jakt etter frokostrester, som sannsynligvis var alt for lett tilgjengelige. Men i gaar kveld loep han lykkelig ut doera vaar, og vi trodde vi var kvitt husdyra for godt. Helt til Helle som sagt i dag tidlig vekte Brita med et hyl (kan ogsaa beskrives som et maskulint broel) ved synet av en myk, brun firbent venn med svarte knappeoyne (ja han er overraskende soet naar du ser ham paa naert hold). Vi veit ikke helt om vi haaper det var Tor Krishna som hadde sniki seg inn igjen i nattens mulm og moerke. Alternativet er i hvertfall at han har et uvisst antall broedre og soestre under kjoekkenbenken vaar, og det er jo strengt tatt et daarligere alternativ enn at Tor elsker oss. Kan jo ikke bebreide ham det.
Neste nyhet kom da vi aapna avisa over havregroeten (mens vi holdt et oye med vaskemaskina, som var der musa sist var observert. Eneste gangen vi har spist frokost med sko paa.) I "kulturdelen" av avisa lyste bildet av John McLaughlin mot oss. Jess, paa onsdag skal vaare kultursugne sjeler faa bryne seg paa en ekte jazzlegende. Vi gleder oss som bare det, og haaper det ikke krasjer med for stor del av seminaret vi skal vaere en del av her paa college de neste dagene.
Til venner og familie som har bekymra seg for at Helle skulle feire julaften aleine, omgitt av fremmede sikher, kan dere naa sove i trygghet. Dagens siste nyhet er at fantastiske bror Staale kommer paa besoek. Han har hoppa paa en saakalt "hopp-paa-tur" til India, og betalte ikke en gang saa store summer. Til inspirasjon for noen av dere andre der hjemme i kulda?
Dette er nok siste post fra Bengaloorus travle gater paa en stund, for paa fredag starter vi vaar tre-og-et-halvt-doegn-lange reise opp til himalaya (ogsaa kjent som verdens tak) og vaar maanedslange utforskning av Nord-India. Vi lover aa preove aa komme med hyppige oppdateringer. Stay tuned!
Onkel reisende mac.

Hoskote og College

2006-12-08T00:00:00.000-08:00

En lykkelig Brita plukker peanoetter i Hoskote, og spiser dem saa faerske som de kan bli.

En fredskorpser er som poteten, kan brukes til alt.
Lykkelige prestestudenter i en lastebil paa vei ut til en av landsbyomraadene i Hoskote
To lykkelige fredskorpsere i salwar under en palme
Lykkelige elever som rusler mot Main block paa campus, bygningen som kontoret ligger i.

travle dager

2006-11-30T02:23:00.000-08:00

Livet som frredskorpser overrasker stadig, og de som blir mest overraska er nok ofte deltagerne selv. Livet er ikke saerlig forutsigbart, og det som den ene dagen kan virke som en plan er den andre dagen borte med vinden etter en rosemalt lastebil. I gaar skulle vi begynt hinditimene vaare, men plutslig var laereren vaar "on leave"(noe han er mistenkelig ofte naar vi skal treffe ham. unngaar han oss?)
Hva gjoer man saa? Jo, man ringer til tibets eksilregjering og spoer om de har tid til aa moete deg. Saa faar man moete fire vakre engasjerte tibetanske ungdommer fra tibetan youth congress som sier mye klokt. Etter moetet drar man bort til rajendranagar slum (haiker halve veien med tre 12 aar gamle gutter og ei oksekjerre) for aa ha time med en gjeng unger som plutselig er opptatt med en annen time, saa man maa finne paa noe annet. Da faar man en ide om aa skrive en artikkel om en aktuell sak (som har en del med Tibet og Hu Jintao (den jaevelen) aa gjoere), og saa er hele helga sannsynlgivis full av skriving og lesing.
Men vi skal nok faa tid til aa faa besoek av verdens kuleste tyske venn som heter paul og tilfeldigvis ligner paa erlend oye og danser som erlend oye, for aa drikke vin og leke advent.

Tibet, foerste desember osv

2006-11-27T02:01:00.000-08:00

Naa er tiden kommet for aa starte paa vaar tredje maanedsrapport, men vi tenkte vi skulle si noen rd her foer vi beveger oss opp i andre etasje paa kafeen og skribler ned hva vi har gjort, hvordan det gikk, hvordan vi foeler oss og hva vi planlegger videre. Slutten paa maaneden er blitt ei tid for aa tenke gjennom hva vi faktisk driver med her nede og hvordan vi har det, og selv om rapportskriving noenganger kan vaere litt traurig aa komme i gang med er det faktisk en god maate aa samle tankene og analysere aktivitetene vaare paa.
I det siste er vi blitt veldig gira paa Tibetsaken (den soerlige delen av partnerskapet vaart kan vel sies aa ha vaert gira paa det i lengre tid, mens den troenderske delen av partnerskapet naa har faatt et nyvunnet engasjement i nok en konflikt og et undertrykt folk). I dag har vi vaert paa moete med representanten for Tibets eksilregjering her i Bengalooru, en inspirerende fyr med masse kunnskap. Her i Karnataka (staten vaar) finner en omlag 40% av Indias 100 000 Tibetanske flyktninger, fordelt utover fem "settlements". Disse "settelmentsene" fungerer som smaa samfunn, der Tibetanerne driver med blant annet jordbruk (i en av dem er det fullt oekologisk, hurra!) og haandarbeid og ellers proever aa holde paa sin egen kultur og mulighet til aa utoeve religion. (Buddhisme er svaert viktig for Tibetanere, og saa aa si alle tilhoerer denne trosretningen). Uansett, vi skal ikke gaa saa altfor mye innpaa Tibetsaken, iogmed at den er veldig omfattende, og sjansen er stor for at vi blir revet med. Men det blir uansett interesant aa faa stoerre innblikk i livet som flyktning her i India som ogsaa er et utviklingsland, og desuten faa satt oss mer inn i Tibetsaken. Naa er maalet aa faa tilatelse fra den Indiske regjeringa til aa komme inn i "settlementsene", sjansen er ikke stor, men vi haaper at det ordner seg saa vi faar muligheten til aa bli bedre kjent med livet som Tibetaner i soer-India. Vi skal nok gi lyd fra oss saa fort vi faar hoere hvordan det gaar.
Ellers planlegges julferietur med stort engasjement. Foerst skal vi opp mot Himalaya og til Dharamsala, der Dalai Lama og hovedsetet i eksilregjeringa holder til. Etter det er ting litt aapne, men naa ser det ut som at vi for foerste gang paa fire maaneder skal skille lag. Brita moeter familien sin i Dehli mens Helle vender nesa mot Amritsar, sikhenes hellige by. Vi gleder oss til aa se mer av india (spesielt den troenderske representanten som hittil ikke har vaert ut av Karnataka), sitte dagesvis paa tog, ha en stor sekk paa ryggen, finne koselige plasser aa bo og vaere onkel reisende Mac.
Akkurat naa gleder vi oss til foerste desember da vi skal aapne kalenderne vaare, spise mandarin (iallefall noe som smaker nesten likt, selv om det har groent skall), ha juleverksted, hoere paa putti plutti pott (skjegget er ikke aa finne her i byen hvertfall, kanskje vi kan by paa noen barter?), spise marsipan, tenne lilla lys og late somom det snoer ute og vi har rennende nese fordi vi har vaert ute og basa i snoen.
Ha en fantastisk foerjulstid alle sammen!

(Helle har forresten lagt ut artikkel om selvhjelpsgrupper paa sundhjemmesia om noen har lyst til aa sjekke det ut)

hm, lurer paa hvordan en dag i Brita og Helles liv er!

2006-11-17T00:38:00.000-08:00

Indialivet leves for tiden med stor iver og en hektisk timeplan. Til tider litt for hektisk kanskje. Men vi har i det minste ingen eksamener. Vi savner fortsatt en viss rutine i dagene, men dette er iallefall et eksempel paa hvordan en dag kan foregaa her som fredskorpser i Bengalooru:

8-9 staa opp, spise frokost (havregrynsgroet? hjemmebaka broed? knekkebroed fra vaar skaanske venn?) presskannekaffe, avis (the hindu) og dagens foerste musikk.
9-10 vi somler oss til College paa et eller anna vis, ofte gaar vi, litt oftere tar vi rickshaw. Det er mye raskere og mye festeligere. og bare litt dyrere.
10-12 Vi er paa kontoret, kanskje planlegger vi neste time i vaar nye workshop "an introduction to western music", kanskje skriver vi mailer hjem, kanskje skriver vi maanedsrapport, prater med voluntoerene eller staben og hvis vi har tid toyser vi rundt med et eller annet. Riktig nok i lavt volum, vi har allerede faat flere tilbakemeldinger om at latteren vaar er litt for hoeylytt her (skurru ha sett?).
12-13 Vi spiser lunsj. Gjerne i kantina paa college, eller kanskje paa Shiva Sagar som ligger rett borti gata. Gaar ofte i ris, sauser og broed (naan foreksempel) noe som er utrolig digg. Men noenganger vrir smaksloekene seg i doedsangst med tanke paa indisk mat, og det blir nudler istedefor.
13-14 Vi leker laerere, veldig soete laerere. Vi snakker om musikkens utvikling i vesten og hvordan den har paavirka samfunnet og visa versa. Saa spiller vi litt musikk og saant.
14-16 Hender vi har litt smaating aa fikse paa kontoret, eller noen moeter vi maa faa med oss, saa vi drar somoftest ikke hjem foer rundt-
16-17 Hjemmom etter en kopp kaffe og et timinutt paa sofaen/sofasenga foer vi hopper i salwarn og rusler bort til Rajendranagar, slumomraadet som CSA jobber i.
17-19 Vi har time med koret vaart. Som bestaar av 12 unger fra prosjektet til CSA, de kan allerede Deilig er jorden utenatt. Paa soendag skal de synge paa "childrens day celebration" her paa College, vi er spente.
19-21.30 Vi lager oss middag hjemme (groennsaksuppe? pannekaker? pasta? ris? stekte groennskaer? potetmos? hjemmelaga pizza? bestille pizza? is?) Og vasker klaer eller vasker hus ellr vasker opp etter oeversvoemmelse (jepp, begynner aa bli en vane) eller ser teve eller leser eller hoerer paa musikk eller skriver brev eller bare slapper av paa et eller anna vis. Og kanskje er det Brita sin bursdag og to fantastiske, haerlige, vakre gutter ringer helt fra Gambia mens kabelmannen staar i doera og forstyrrer. Saa synger de bursdagssangen og det er forsinkelse paa linja men det er saa utrolig aa hoere stemmene deres igjen at det ikke gjoer noe.
21.30-22 Vi er utlitte av alle inntrykka og all vaskinga og kryper til koeys mend dagens siste musikk i bakgrunnen

Det virker kanskje ikke somom vi har de fulleste dagene, men av en eller anen grunn gaar tia mye fortere her og det foeles somom man faar gjort mye mindre paa akkurat samme tid som hjemme. Uansett er det godt med en soendag da man kan sove lenge, se Friends maraton paa teve og bare vaere Brita og Helle uten aa vaere fredskorpsere.

fast spaltist- Brita Brekke

2006-11-10T01:37:00.000-08:00

Hei godtfolk!

Vil bare informere om at jeg foelger etter min kjaere partner i The gambia, og er naa fast inventar i Romerikes blad.
Har du lyst til aa sjekke det ut, saa gaa hit http://www.rb.no/zoom/article2402923.ece
Sjekk for all del ut artikkelen til Christian ogsaa. Den heter "jeg og trekkfuglene" og ligger i naerheten av min.

Ja. det var alt!
lev vel

India i November

2006-11-08T02:14:00.000-08:00

Mye skrift i det siste, her kommer litt bilder dere kan kose dere med i vinterkulda.

Tenker dere paa oss like mye som vi tenker paa dere mon tro?

Det regner kuer og geiter

2006-11-03T20:54:00.000-08:00

Hoesten har kommet til Bengalooru.
Selv om det strengt tatt ikke er aarstider saann som vi kjenner de her i India, saa foeles det som hoest naa om dagene. Om morgenen og ettermiddagen er det saapass kjoelig at vi kunne gaatt med genser om vil hadde villet. Men vi vil ikke, det er saa godt aa kjenne gaasehud paa arma igjen. Det regner i en times tid, og alt stopper opp, i likhet med alle andre land med fornuften i behold, og i motsetning til Norge. Man soeker ly under naermeste tre og venter paa at regnskyllet skal gi seg sammen med alle andre som ikke ser poenget i aa utfordre naturkreftene, og ser paa at soelepyttene vokser. Jeg og Brita toeffer oss og rusler mot slummen eller skolen og mumler noe med at det finnes ikke daarlig vaer, bare daarlig klaer. Men vi innser at det hjelper ikke saerlig naar man enda ikke har skaffet seg paraply og helt har glemt at vi en eller annen gang for to maaneder sia pakkes med oss regnjakke som bare ble liggende i ryggseken naar vi pakka ut.
Uansett er det godt aa kjenne regnet mot ansiktet og gjoerme mellom taerne, og vi fryder oss i selskap med boendene. Vel vitende om at snoen foelger aldri regnet her i Bengalooru, og med et lite haap om at den kanskje gjoer det i Delhi rundt juletider (som den gjorde i fjor). Saa kanskje det blir snoe i paa oss i aar og.

god morron Bengalooru!

2006-11-01T20:57:00.000-08:00

I gaar var en merkedag her i Karnataka. Ikke bare feiret staten 50-aarsjubileum, men fulgte ogsaa i Kolkata, Mumbai og Chennais fotspor og endret navn fra Bangalore til det gamle navnet, Benaglooru. Da engelskmennene kom til India endret de mange stedsnavn fordi de var saa "vanskelige" aa uttale. Men som vi alle vet; spraak er makt, og ved aa gaa tilbake til de lokale spraakenes navn paa byene markerer inderne hvor viktig deres gamle kultur og spraak fra foer kolonitiden er.
Naar det er sagt er det stor status aa snakke engelsk, og indiske spraak blir som mange andre trua av imperialismens klamme grep (riv ned gjerdene!). Den bevisstheten vi har i Norge og mange andre land om aa proeve aa lage alternativer paa vaart eget spraak er ikke saa sterk her, noe som vises i at det for eksempel ikke finnes noe ord for blant annet buss, tog og bil i indiske spraak fordi disse tinga kom etter at engelsken og engelskmenna kom. Ogsaa der det finnes alternativer paa kanndaa sniker de engelske orda seg inn, noe som gjoer at vi forstaar urovekkende mye av rickshawpruting og restaurantbestilling. (Petter Schjerven og spraakraadet, hvor er dere?)
Paa grunn av at India har saa utrolig mange spraak er det fort engelsk som blir spraaket folk samler seg rundt, noe som gaar paa bekostning av baade lokale spraak og Hindi, som faktisk er nasjonalspraaket her. Paa landsbygda og generelt i den offentllige skolen er engelskundervisninga veldig daarlig, og dermed er det bare de med stoerst ressurser som faar mulighet til aa laere seg engelsk. Det er med paa aa vedlikeholde den store forskjellen som er mellom fattig og rik. Det er vanskelig, for paa en maate vil en at de fattige skal faa muligheten til aa laere seg engelsk og faa vaere med i samfunnet paa den maaten, men samtidig ser vi viktigheten i aa holde paa eget spraak og den delen av kulturen det foerer med seg.
Naar det er sagt gjoer jo engelsken livet ganske mye enklere for oss, naar vi svetter over kannada-glosene. Oppi alle kulturelle forskjeller er det godt aa ha muligheten til aa forstaa og gjoere seg forstaatt naar vi er i byen, og det aa kunne uttrykke seg gjoer at hverdagen blir litt mer problemfri. Naar vi er paa landsbygda klarer vi oss greit med hjelp fra de i CSA som snakker engelsk, godt humoer, kroppsspraak og vaare stakkarslige kannadaforsoek.
Selv merker vi kolonitidens sorte doenninger gjennom en klasse svensker som paavirker vaart vakre norsk med sin akk saa festlige skaanedialekt som vi ikke klarer aa dy oss for aa "snakke". Vi har foelelsen av at vi kanskje synes det er hakket mer festlig enn det de gjoer. Sann kan det gaa.

Det e slut. Det e faerdigt!

Kampen mot loffen

2006-10-26T04:05:00.000-07:00

Foeler vi har skryti saapass mye av broedbakinga vaar i forskjellige sammenhenger naa at det er paa tide aa gi dere et lite innblikk i vaar broedbakeprosess.
Ingredienser: Mjoel, grov hvete, hel hvete, havregryn, honning, mye latter og enda mer kjaerlighet, litt salt, noen skjeer olje, et fredskorpsoppdrag, gjaer, to ufattelig vakre blondiner i en leilighet i Bangalore og lunkent vann.
Sharukh Khan (verdens kjekkeste Bollywoodstjerne) er overalt i dette landet, og kjoekkenet vaart er ikke noe unntak. (Ikke doen heller forsaavidt)
Nybakte grove rundstykker med jordbaersyltetoy og banan. Kan det bli stort bedre? Baade Ingrid Espelid Hovig og Jamie Oliver er herved invitert paa frokost sammen med Hennes hoyhet Mette Marit og Marit Larsen.

Glanyhet hjemmeifra

2006-10-23T02:33:00.000-07:00

Kjaere Åge, du faar hjertet til en troender langt hjemmefra til aa svulme av stolthet.
Det var paa tide at du fikk den anerkjennelsen du fortjener!
Takk for fantastiske oyeblikk paa fest og konsert, ingen faar opp stemninga som deg

http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article1496969.ece

adresse

2006-10-20T05:47:00.000-07:00

Hei folk, send oss brev, det er snart bursdag og jul, og akkurat du er den som kan smoere et digert glis utover tryna vaare!

Helle/Brita
Christ College, Centre for social Action
Christ educational society
Hosur road, Dharmaram post office
Bangalore 560029, Karnataka
India

Som stjerneskudd paa jorden (eller morild paa Sundsand)

2006-10-20T04:35:00.000-07:00

Vi har sett ildfluer i Hoskote!
Men naa er vi nok engang tilbake i hjembyen Bangalore. Vi befinner oss paa en internettkafe som er en nyfunnet perle av en plass med anstendig svart kaffe og milkshake i barneskole-hjemmelaga stil. Til vaar store glede befinner den seg bare et feminutts gange fra leiligheten.
Vaart andre opphold paa landsbygda ble avvikla med stor suksess. Opplevelsen av aa bo sammen med 55 preste/nonnestudenter var kanskje noe overveldende, og vi har hatt mang en spennende og til tider frustrerende diskusjon om religiost syn og generelle verdier. Her i India er religion en stor del av identiteten din og alle tilhoerer en religion selv om det ikke alltid trenger aa bety at de er veldig personlig troende. Det gjoer at det ikke alltid er like lett aa forklare hvordan vi selv ikke tror paa noen gud eller er kristne naar norge er et kristent land, og som oftest blir vi moett med vantro naar dette temaet kommer opp. Som det naturlig nok gjoer rett som det er hos en gjeng teologistudenter. For prestestudenter som har studert baade filosofi og teologi er ateisme et kjent begrep men fortsatt er India et land der religion er en stor del av hverdagen og da serlig for noen som tror saa sterkt at de vier resten av livet sitt for aa forkynne sin tro (katolske prester lever livet sitt i soelibat). Saa baade vi og de fikk nye tanker om livssyn og hva det vil si aa vaere troende ilopet av turen.
Ellers er prestestudentene en gla gjeng som tar godt imot nye venner, til tross for hedensk livssyn. Noe som gjorde turen ekstra festlig var at ene nonna het Shibby (for de som har sett "dude, wheres my car?"), og aa hoere en gjeng prestestudenter som roper "Shibby, Shibby, Shibby" er en stor utfordring for fra foer ganske fnisete norske jenter.
Men spoek til side.
Aa komme til Hoskote er paa mange maater veldig fint, fordi vi moeter en helt annen del av det indiske samfunnet enn det vi ser i Bangalore. Samtidig er det utrolig utfordrende fordi denne virkeligheten er veldig hard for de som faktisk lever i den og jobber hardt for aa kunne forbli boende i sine egne landsbyer og holde paa tradisjonene sine. Naar vi kom til Bangalore for sju uker sia var det slutten paa monsunen. Problemet i aar er at det har vaert en veldig daarlig regntid, noe som i foerste omgang gjoer det nesten umulig aa faa dyrka noe og som i andre omgang vil si at folk ikke har tilgang til vann til daglig bruk i sine egne broenner, og maa gaa mange kilometer til en nabolandsby som i det minste har litt. Dette paavirker baade de som ikke eier noe og de som vanligvis ville greid seg paa den jorda de eier. Noe av grunnen til at folk i dette omraadet er saa avhengig av en god regntid er at grunnvannet er svaert lavt, saa de har ikke det aa falle tilbake paa naar naturkreftene slaar seg vrange.
Dette er en av grunnene til at storbyene i India vokser og vokser og at man kan finne en av Asias stoerste slumomraader et kvarters gange fra der vi sitter naa. Men de vi moeter i Hoskote velger aa bli der til tross for det harde livet og vil forbli boender fordi det er en saa stor del av deres tradisjoner og historie. Og haapet er at det arbeidet CSA og lignende organisasjoner gjoer med selvhjelpsgrupper og andre tiltak gjoer boendene sterkere og bremser urbaniseringen.

Nok store tanker fra vaar side.

Naa gleder vi oss til noen dager fri grunnet hindustisk festival, Diwali, etter noen svaert travle uker og aa faa lada opp til November som nok blir den mest hektiske maaneden saa langt. Livet i storbyen gaar sin vante gang og vi koser oss med broedbaking, lost (hver torsdag), yoga, besoek fra Skaane (Svensk klasse som skal vaere i CSA i tre uker, vi har funnet ut at Skaane er Sveriges svar paa Arendal, allright!), lesing av diverse indiske forfattere og et kafeebesoek i ny og ne. Begynner til og med aa bli saa hjemme her at det aa krysse veien er blitt et kakestykke. Blir fortsatt veldig gla naar vi ser et trafikkpoliti, men det er mest grunnet den hvite cowboyhatten som er en del av uniformen. Har opptil flere ganger observert indere som er reddere for aa gaa over veien enn oss (ja Henrik, vi er blitt like harde som deg).

Haaper alle har det fint og har reflekser som en puma og smidighet som en kobra.

kos masse (som vaar kjaere jai alltid sier)!

2006-10-10T00:58:00.000-07:00

Livet vaart er saa innholdsrikt at det er paa hoey tid med en oppdatering igjen.
La oss starte paa leilighetsfronten. Vi bor naa alene helt alene i leilighet #331 Det vil si at Miriam har dratt hjem etter sin maaned med laererpraksis her, kakerlakkene har insett at slaget for denne gang er tapt og at Knut sovnet paa mystisk vis inn i sitt hjem under kjoekkenvasken (maatte han hvile i fred). Vi mistenker kriminelle handlinger, da halen satt fast mellom skapdoera og skapet, men ingen skyldige har til naa meldt seg.
Ellers fungerer det meste som det skal, med unntak av en oversvommelse som vi vaaknet til paa fredag morgen. Roerlegger er bestilt, og vi proever aa holde forventingene lave (tid er et noe annet begrep her enn det vi er vant til) men haaper paa en punktlig herremann.
Forrige onsdag hadde vaar ekssamboer Miriam bursdag, og som de selvoppofrende fredskorpserne vi er, bestemte vi oss for aa lage et selskap med gele og eplekake og venner og stas. Vi velger aa se paa hele kalaset som en suksess, der bursdagssangen bla avsunget paa opptil fem spraak (for en kulturutveksiling!). Som enhver vellykka fest, hadde ogsaa vaar innslag av kjoekkengjeng, roykegruppe, politiske diskusjoner som varte til langt paa natt, og folk som laa over paa stuegolvet (og i den fantastiske senga vi har flytta inn i stua og bruker som sofa) fordi det var for seint aa komme seg hjem. Alt i alt er vi fornoyde med vaar aller foerste fest i egen leilighet.
Paa grunn av den tidligere nevnte kjedelige hendelsen med vannet paa fredag, bestemte de loesniingsorienterte, positive og magisk vakre fredskorpserne, som dere etterhvert kjenner saa godt, seg for aa pakke skreppa og begi seg ut paa landeveien, eller rettere sagt togskinnene. Helles foerste moete med indiske tog ble for det meste sovet bort, da vi reiste med nattoget. Men hun var fortsatt relativt oppspilt, baade foer og etter, og alle var enige om at det hadde vaert en fin togtur, selv om helle var litt redd for aa rulle ut av overkoya. Loerdag morgen ankom vi Hampi, som var ofattbart mysigt, om vi skal sitere to svenske jenter vi moette paa fredag formiddag. Og det skal vi jo. Hampi er en gammel vakker ruinby der apene og kuene kapper med backpackerne om aa kose seg mest i sola og de eldgamle helligdommene. Byen er fri fra storbyens larm og staak, og atmosfaeren er til aa ta og foele paa. (Helle tenker paa Tikal.)
Spesielt fint er det aa foele paa den fra en gammel leid moped som vi krusa rundt paa fra tempelruin til tempelruin i omraadet rundt selve byen. Vi var som Che Guevara da vaart halvlange blonde haar boelget i vinden den store farten skapte paa de aapne strekingene der vi gasset paa for aa kjoere forbi diverse ekle menn som floertet med oss fra sine mopeder.
(For dere som sitter der hjemme og tenker at Helle har jo ikke lappen, og Brita har aldri kjoert en moped foer i hele sitt liv, og kanskje har hjertet et stykke opp i halsen naa, kan vi forsikre dere om at alt gikk bra etter at Brita var veldig naere paa aa kjoere ned en liten tobakksbod paa hjul paa vei inn i en vegg foerste gang hun satte seg paa vidunderet. Men er man fra Aarnes saa er man fra Aarnes, og tingen hadde jo ikke gir. Saa hvis vi ser bort fra et par litt for naere doeden opplevelser skyldt glemt venstrekjoering, en litt for hard bakketopp der vi maatte dytte de siste metrene (sammenlign gjerne med en viss Ford Escort hjemme, de som har hatt gleden av aa oppleve den) og at sykkelen var skummelt tom for bensin da vi kom tilbake til byen igjen gikk alt straalende.)
Ellers var Hampi sjukt varmt, og vi brukte mye av dagene paa aa slappe av paa diverse koselig kafeer og restauranter med bok og fine folk aa se paa. Soendag dro vi hjem, og Helles andre moete med indisk tog var ogsaa Britas foerste moete med foerste klasse paa indisk tog, da billettene vaare ble magisk oppgradert til foerste klasse med aircondition. (Kjaere vene, vi fikk egne puter og laken!)
Her hjemme i Bangalore er vi gang med hverdag. Vi har Kannadatimer der vi laerer aa uttale l'er og d'er paa nytt og proever aa forstaa dette spraaket som ikke har et eneste likhetstrekk med norsk, saa vidt vi kan se. Vi har ogsaa heimkunnskap om dagen, og laerer oss aa bli like gode indiske husmoedre som norske (se: husvask, broedbaking og skadedyrbekjempelse) der vi staar og svetter over de dampende kjelene med spennende krydder og eksotiske dufter.
Paa yogafronten gaar det ogsaa framover, og vi driver for tida og laerer solhilsen og brekker og boyer paa oss mens staden vaknar til liv i takt med ekornene som hopper fra trekrone til trerkrone.
Helle insisterer her paa aa nevne at vi har sett en inder som er helt lik Aage (Aleksandersen, for de stakkars uvitende sjeler som ikke er fra trondelag eller har saa flaks at de er stuck i india med en). Vi snakker Aagebriller og Aagebart. Eneste som mangla var fire pils og en pizza. Et verkandes saar og atn villa dans med mae. Brita foeler naa det er paa sin plass aa nevne at vi ogsaa har set en inder som ligna paa en blanding av Devendra Banhart og Thomas Dybdahl. Helle mener at det ikke kan sammenlignes. Det er Brita forsaavidt enig i.
Nok om det.
Vi takker bisser og andre sundboere for en hyggelig samtale i gaar! u made our day, som dei seier her nei. Vi gikk og smilte og kniste i timesvis.
Neste oppdatering kommer nok etter at vi hat vaert i hoskote med en gjeng prestestudenter. Er vi nyfrelste mon tro? Kanskje er det materiale for nye tegneserier? Er denne gjengen like gode paa mimeleker? Kommer vi hjem med like mye roed jord mellom taerne denne gangen? Og kommer jojoen tilbake i aar? Vent i spenning.
Ha det fortreffelig med lapskaus og kjoettkaker og sodd og brunost og leverpostei og norvegia og max havelaarkaffe og melkesjokolade og fiskeboller i hvit saus og godt syltetoy og Dahls og god roedvin og alskens snadder og knekkebroed! Eller tortillas og boenner. Eller loek. (Vi savner nok dere mer enn det lokale kjoekkenet deres, kjaere fredskorpsere)
Vi maa komme oss hjem, i telfelle roerleggeren mot all formodning skulle dukke opp.

Ha det overmaate bra!

bilder fra hverdagen

2006-10-02T22:24:00.000-07:00

Vaar allierte i krigen mot kakerlakkene
Blokka vaar, vi bor i tredje etasje
Brita pruter med Rickshawsjaaforen, ikkeno hustling her i gaarden!
Dette er "kaffen" man faar servert her i vaart nye hjemland
Saa takk kjaere herr presskanne og herr kjeramikkkopp for at dere faar oss gjennom dagen
Vaar eminente koordinator Jaikumar.
Godt med stotte fra han som laga Indias grunnlov naar man er paa oppdrag for utenriksdepartementet i et nytt og digert land

Vaar foerste hindufestival

2006-10-01T22:55:00.000-07:00

Oj, vi har vaert her i en maaned og en dag, merkelig hvordan tiden flyr, hva?
Tenker dere savner oss som fytti rakkern der hjemme, vi savner dere og. Men for aa vaere aerlige saa slaar dagene hverandre ihjel og naar vi finner loppekassa (venter paa at loppene flytter inn hver dag som helst naa, mer om det senere) sovner vi fortere enn svint, saa det er ikke alltid vi har saa mye tid til aa tenke over at livet faktisk gaar videre der hjemme. Men naar vi kommer paa det foles det alltid litt rart at vi er langt her nede og lever disse uvante liva og opplever alle disse utrolige tinga, istedefor aa vaere er hjemme med gode gamle dere.

Apropo utrolige ting, vi har opplevd vaar forste ekte indiske festival (det er jo endel av dem saa det maatte jo skje for eller senere). Naa om dagene feirer de ei hinduistisk krigerprinsesse (det er nok ikke Xena, for de som skulle tro det), denne heltinna heter Durga og rir paa en love, den heldiggrisen, mens hun dreper onde demoner. Fem dager i aaret kommer hun ned fra tjukkeste Himalaya for aa henge med oss vanelige dodelige, og idag drar hun tilbake. Her markeres det med at man samles i tusentall for a danse tradisjonelle danser. For de som var paa Sund i fjor husker dere kanskje en Indisk dans med pinner og snurring og andre herligeter. Den hoerer til denne festivalen og paa lordag var vi paa fest som paa mange maater minner om en mini-festival. Det var digert telt, gjormete bakke, boder med mat, og for foerste gang i India (saa sa reklamen vertfall) var det "super-loo", altsaa det vi skandinavere vil kalle festivaldo. Forskjellen var at ingen var beruset paa noe annet enn livsglede og religios samhorighet. Alt i alt var det en utrolig opplevelse og vi hoppet rundt med vaare to lyse hoder uten rytmesans og forstaelse for dansetrinna deres. Men vi skal ha for at vi proevde, og at vi hadde det jaevli morsomt selv om vi traakka paa noen taer naa og da.
En annen kulturell opplevelse fikk vi bare tre timer etter at vi kom hjem fra danseopplevelsen vaare. Halv seks hver morgen i en maaned framover skal vi sitte paa en stor terasse paa "indian heritage acadamy" og laere oss Yoga av en ekte inder. Til naa har det vaert mye pusteovelser og kamp mot sovnens klamme grep, halv seks er obskoent tidlig, og i gaar klarte ingen av oss aa kjempe imot, noe som resulterte i et relativt pinlig forsteinntrykk. Men idag gikk det meget bedre og morgenstund har jo tross alt gull imunn.

Desverre er det ikke bare soevn vi har maattet kjempe mot i det siste. Det har kommet noe tilnaermet en invasjon av kakkerlakker i vaar vanligvis haerlige leilighet. Til naa har vi hatt kakerlakker i de fleste krinkler og kroker og en mus paa kjokkenet som vi har gitt navnet Knut. I tillegg har Helle en firfirsle som heter Bjarne under senga, men han blir satt stor pris paa i motsetning til de tidligere nevnte. Brita har ogsaa hatt en bille paa rommet som det toet smaabiller utav naar hun traakket paa den og Helle har en maurkoloni i senga. Det kan i denne sammenheng nevnes at et tusenbein har blitt observert i dusjen. Knut har flytta ned fra kjokkenbenken og inn i et tomt skap og der har vi egentlig tenkt aa la han vaere saa lenge, rart hvordan man blir gla i det rareste saa fort det faar navn. Ellers er kakerlakkene overst paa prioriteringslista naar det gjelder utrydding og det er bare aa vente i spenning paa oppdateringer paa denne fronten. (Naa kan det ogsaa sies foerst som sist at vi vet at dere kan toppe denne lista Christian og Jens, saa erke noe vits i aa bring it on, key?)

Livet i India gaar ellers sin vante gang, og vi foler som at vi hoerer hjemme i Thungabandra-blokka i National games village. Tenker rett som det er at vi er en del av en eller annen norsk spillefilm fra aattitallet naar vi rusler inn i oppgangen vaar. som forresten er pyntet livlig opp av en plante som vi klarte aa drepe paa rekordtid. I dag feires Gandhijis bursdag og paa onsdag feirer vi Miriams (tyskerern som bor hos oss) bursdag og prover aa skrape sammen det vi har faatt av venner saa langt. Eplekake og gele staar paa programmet. Vi haaper paa en heidundranes aften.

hilsninger fra oss to

Hvordan skrive en kommentar til oss?

2006-09-26T23:31:00.000-07:00

Stillheten her paa bloggen vaar begynner aa grense til pinlig, og vi har faatt et par tilbakemelidnger om at folk har proevd aa skrive kommentarer uten aa faa det til. Saa naa vil vi gjerne fortelle dere hvordan dere kan bidra til aa gjoere dagen vaar litt gladere.

Ja.
Foerst trykker du paa comments, under innlegget.
saa skriver du hva du vil i boksen under "leave your comment"
Saa velger du identitet under "choose an identity"
Saa trykker du paa preview
Og til slutt trykker du paa publish this comment. Hvis du er fornoyd med det du har skrevet da.
Lykke til!
Vi gleder oss.

Tidlig morgen paa rural exposure camp

2006-09-26T22:35:00.000-07:00

Vi ser noedvendigheten av aa friske opp teksten, saa her kommer den:

Bilde 1: Tidlig morgen paa rural exposure camp. En MBA-student sitter og spiser, stakkar, og aner fred og ingen fare.

MBA-student: -oekonomi, penger, $, 24% rente, boers, clustergroup, banken, even I eat breakfast itself, as in meal.

Jens-Christian: Oh idly snadder

Bilde 2: Apen Jens-Christian* skrider til verks. MBA-stuenten aner fare.

MBA-student: -EVEN I AM FRIGHTENED!

Jens-Christian: -Oh idly snadder

*Apen er oppkalt etter vaare kjaere med-fredskorpsere i The Gambia. Sjekk ut: http://gambialivet.blogspot.com

Bilde 3: Jens Christian koser seg. MBA-studenten er meget forbannet.

Jens-Christian: -Oh idly snadder

MBA-student: (se tegning)

Her maa det unerstrekes at hele dette utrolige hendelsesforloepet er basert paa en sann historie.

Av: Helle, med psykisk stoette og ideer fra Brita

Tilbake fra landsbygda med roed jord mellom taerne.

2006-09-24T23:52:00.000-07:00

Naa er vi hjemme igjen i Bangalore etter foerste besoek i Hoskote, en landsbyklyse utenfor byen hvor CSA har hatt flere utviklingsprosjekter gjennom flere aar. Vi var saa heldige aa faa dra dit paa rural exposure camp med en gjeng MBA-studenter (Master of Business Administration). En moden gjeng med de rette verdiene i ryggsekken. Kunne til tider lett sammenlignes med en konfirmasjonsleir. Vi folte oss litt som partypoopere som la oss 5 timer foer de andre var ferdige med kortspill, mimeleker (miming av bollywoodfilmer vel og merke), floerting og fnising. Mimeleker og allsang og generell kauking i midtgangen var ogsaa en stor del av bussturen til Hoskote.
Men spoek til side.
Christ College er et privat drevet universitet grunnlagt av en katolsk kristen orden. Man finner folk fra alle samfunnslag og religioner der, men det er et flertall av relativt velstaaende ungdom fra kristne familier. En viktig del av CSA sitt arbeid er aa bevisstgjore studentene ved college, og et av programmene deres er Rural exposure camp, som CSA har for de fleste klassene paa Christ College. Her faar elevene innsikt i livssituasjonen til 70-80% av befolkningen i landet gjennom 2 dager lange opphold paa landsbygda med diskusjoner og besok hos lokalbefolkninga. For oss i Norge hores dette ganske rart ut, men det er viktig arbeid. I den gruppa vi var med i helga hadde bare 3 personer vaert paa landsbygda foer. De fleste kjenner bare det komfortable livet de lever i storbyen, og mange av dem kommer kanskje aldri tilbake til landsbygda igjen noen gang.
Christ college er et anerkjent universitet, og mange av studentene der kommer til aa faa viktige jobber naar de er ferdig utdanna. Den opplevelsen de faar gjennom rural exposure camp kan hjelpe dem til aa tenke paa den delen av befolkninga som sliter mest i India, boendene.
Naa i helga fikk vi et inntrykk av hvordan disse leirene fungerer. Senere skal vi vaere med aa arrangere dem, som en av oppgavene vaare i CSA. Vi faar ogsaa vaere med paa flere av CSAs mange prosjekter senere, for eksempel arbeid i slumomraader her i byen, prosjekter i andre landsbyomraader, blant annet i nabostaten til Karnataka, Andhra Pradesh, der de jobber med to forskjellige stammebefolkninger. Ellers er vi med og besoker forskjellige organisasjoner rundt i Bangalore flere dager i uka. Alt virker utrolig spennende og vi foeler oss veldig heldige som faar muligheten til aa ta del i alt det bra arbeidet som CSA faktisk gjoer. Det er godt aa ha kommet i gang!
Ellers er livet i leiligheten fint, til tross for at vi er oppe i en opprivende skilsmisse. Vi tilbrakte vaar foerste natt paa tre uker paa hvert vaart rom i natt. Gautam har flyttet ut, og satt igjen et tomt rosa rom, der Brita har flyttet inn. Det var en lang prosess som innebar steinsakspapir om hvem som skulle ha hvilket rom, deling av bilder, og flytting av jazzklassen fra Sund og bissene og fredskorpserne ut i stua. Viktig aa paapeke at vi fortsatt har en god dialog oss imellom, og fniser like mye som foer, til tross for adskillelsen. Distance makes the heart grow fonder vet dere. Vi har faatt ovn, og baker naa vaare egne grove rundstykker. Livet er herlig, og naa gjenstaar det bare aa finne en langkost saa vi slipper aa krabbe rundt for aa vaske golvet.

Det var alt for denne gang fra Helle og Brita i Hindustan

PS: Jai har begynt aa snakke norsk med noe han velger aa kalle arendalsdialekt. Vi er stolte.

to uker gamle indistanere

2006-09-19T04:10:00.000-07:00

Naa har vi vaert i vaart nye hjem India i litt over to uker og begynner aa bli litt mer vant til livet her. Tilogmed kryssinga av gatene som vi alldrig saa for oss at vi kom til aa bli vant til blir et mindre og mindre hinder for hver dag som gaar.
I helga har vi vaert paa tur til Mysore, en by tre timer sor for Bangalore. Det var her Maharajaen i Karnataka (delstaten vaar) holdt til fram til frigjoringa i 47, en maharaja var noe tilnaerma en konge, men iogmed at India var kolonisert av Storbritania var makta deres noe begrensa. Det stoppa dem derimot ikke fra aa utnytte befolkninga og leve i overflod selv(litt saann som den onde keisern i Robin Hood). Noe som har resultert i et sinnsykt palass i sentrum av Mysore som vi var aa besokte. Gikk elefanter rundt aa spankulerte i bakgaarden og hele palasset var opplyst om kvelden. Fikk folelsen av aa ha havna i et eller annet eventyr fra osten, veldig romantisk.
Tilbringte ogsaa timesvis paa lokalt marked og ble mindre og mindre ovveraska for hver person som snakka skandinavisk til oss. Har tydeligvis laert seg triksa for aa faa kontakt med norske backpackere som har lomma full av penger aa bruke paa rokelse og "ekte" parfyme. Tok kaka naar en liten aatteaaring begynte aa fortelle oss om Roskilde festival og skulle ha oss inn i en bakgate for aa faa oss til aa oversette et dansk brev fra en venn. En plass gaar grensa tilogmed for blonde, i utgangspunktet godtroende fredskorpsere.
Var uansett godt aa komme seg litt utav Bangalore og til en litt mindre by. Var ogsaa en utrolig fin busstur der Helle fikk sett landsbygda i India for forste gang. Og vi saa en ape som spankulerte rundt paa en mur i sentrum. Toysekoppen.
Ogsaa var det fint aa komme tilbake til Bangalore igaar og kjenne at vi kom hjem igjen. India blir mer og mer fantastisk mens tia gaar, det er en utrolig fin opplevelse aa leve en plass hvor man hver dag ser noe nytt og spennende og merkelig. Bare det aa gaa til skolen er en ny opplevelse hver eneste gang. Noe annet enn gode gamle Trondheim eller Aarnes hvor alt er kjent og trygt. Men det er ogsaa fint aa kunne komme hjem til leiligheten og drikke orntli svart kaffe i vaar medbragte presskanne (det eneste man faar her er kaffe med masse melk og sukker, godt nok men det faar deg ikke vaaken om morran for aa si det saann) og prate om hjemme, eller Sund eller venner eller bare alt det nye.

2006-09-14T03:34:00.000-07:00

Det lille krypinnet som vi for oyeblikket deler, ingen slaasskamper enda....men mye knising
To lykkelige fredskorpsere i en rickshaw
terassen vaar

forste oppdatering fra Indien

2006-09-06T04:57:00.000-07:00

Hei alle sammen
Naa sitter jeg og Brita paa kontoret til CSA (Centre for Social Action) og sjekker litt mail.
Idag er det onsdag og vi har vaert innbyggere i vaart nye hjem India i fire dager. Kom hit paa sondag morgen og ble godt tatt imot av Jai og Thomas (fredskorpsdeltakere paa Sund ifjor). Bangalore, vaar nye hjemby er saa langt diger og kaotisk. Til naa har vi ikke sett saa mye mer enn omraadet som leiligheten vaar og Christ College (som CSA ligger under) befinner seg i. Skal egentlig ta en halvtimes tid aa gaa fra leiligheten til college, men paa grunn av trafikken har vi enda ikke rukket fram hit i tide. Folk kjorer villmann her, jeg har svettetokter hver gang vi skal over veien. Alternativet har til naa blitt aa ta rickshaw( Utrolig festlig sak. Kan kanskje beskrives som en trehjula motorsykkel med gult overbygg.) Men vi haaper paa at vi etterhvert skal venne oss saapass til trafikken at vi kan ta oss over veien uten aa se ut som to vettskremte harepuser.
Leilighet vaar horer til i et digert boligkompleks. Vi deler den med Gotam, en fyr som studerer paa College, ogsaa skal vi ha ei Tysk jente boende der i en maaneds tid, saa jeg og Brita deler rom saa lenge. Rommet er forholdsvis stort og til naa dekket med palaroidbilder og en plakat fra "pingvin hjelpen" som jeg saa paa trondelag teater med min bror kvelden for jeg dro hit (fantastisk festelig, alle som befinner seg i Trondheim maa sporenstraks faa det med seg). Men hyggelige ting til aa henge paa veggen motaes med takk!
Det fineste med hele leiligheten er terrassen som horer til rommet vaart, den har overbygg saa det blir nesten som et lite rom. Vi har skaffa oss matter og puter og pledd og stearinlys, saa sitter vi der og leser(henholdsvis Mannen som elsket Yngve og Volvo Lastvagnar) og horer paa musikk (henholdsvis Pink Floyd, Lambchop, Tom Waits, Tiny, Thomas Dybdahl, Simon & Garfunkle, Devendra Banhart osv.) og drikker kaffe av kjeramikk-krusene vaare. Ogsaa sitter vi der og humrer av hver vaar bok, noenganger tilogmed samtidig, det er ekstra hyggelig. Det hender vi blir saa oppslukt av det vi leser at vi glemmer aa skifta plate naar den er slutt og da kommer lydene av hunder og biler og rickshawer og mennesker og alskens saant snikende inn paa terassen fra gata tre etasjer nedenfor. Ogsaa husker vi plutselig paa at vi egentlig er i India. Og det er jo enda godt, hvis ikke har det jo vaert en litt bortkasta tur.
Ellers er det ganske sprott aa vaere her, men enda litt sproere aa vite at dette skal vaere hjemme vaart i nesten ett aar. Men det blir en finere og finere tanke for hver dag. Akkuratt naa er det meste ganske kaotisk, men vi skal ha mote med Jai (som er koordinatoren vaar) imorgen for aa avtale hva vi skal drive med i tia framover. Det forste blir iallefall spraakkurs (Kannada, lokalt spraak og Hindi) og introduksjon til organisasjonen. Desuten skal vi hjelpe til aa avikle et seminar om sveitsisk bistand som skal holdes er paa tirsdag, som vi ogsaa faar deltat paa, masse muligheter til aa bli kjent med nye NGOs (non govermental organisasions) som det finnes flust av her nede. Og det er jo kult.
Ellers saa vi allerede forste dagen kuer, kameler og elefanter paa gata og desuten fem ekkorn (i en park da, ikke paa gata) synes det lover godt for resten av oppholdet, maalet er aa se en tiger. desuten har jeg sett flere barter en noengang for i mitt liv som tronderjente, endel kombinerer dem ogsaa med haakki, skal ikke saa mye mer til for aa faa meg til aa fole meg hjemme vertfall.
Jaja, tror det er paatide aa runde av, imponert om noen i det hele tatt har gidda aa lest hel til hit. Skal prove paa aa vaere litt ryddigere og konsise etterhvert, og desuten bilder. glaed dokk!
Haaper alle der hjemme og rundt omkring i verden har det bra

Over og ut kaffetrut
Helle og Brita i det fjerne osten